Jeg kommer skjeldent med dype tanker på denne bloggen, og det er mest fordi jeg bruker denne bloggen som en dagbok og jeg vil kunne se tilbake på det jeg har skrevet med et smil. Jeg tror det likevel er viktig at jeg viser meg fra flere sider. Det er ikke så mange som leser denne bloggen men jeg vil være så ærlig som jeg orker å være. Så her kommer den delen av sannheten som ikke er meg som ligger i sengen, vill i blikket og med kaffekoppen trykt godt opp under nesen.
Jeg er blitt flink til å bygge vegger rundt meg. Det å skjule hvordan jeg egentlig har det, er jeg blitt så flink til at jeg nesten klarer å lure meg selv til å tro at jeg har det bra også. Da jeg her borte utbrøt oppgitt "Jeg var jo blitt frisk! Jeg skal ikke være deprimert lenger!" sa en bekjent at det jeg alltid hadde visst men ikke turde å tenke på. "Du vet at depresjoner er kronisk og at det kan komme tilbake når som helst, ikke sant?" Selvsagt visste jeg det. Selvsagt vet jeg at det er som ett vilt dyr som ligger på lur, ventende på første tegn på svakhet eller utmattelse fra min side. Mange mistolker det å være deprimert. Det blir ikke mottatt og tatt på alvor i den graden det burde. Det er for mange som sier de er deprimert om de har en dårlig dag. De er helt uvitende om at å være deprimert betyr at man ofte ligger våken og ser på at klokken tikker og du vet at du skal opp om bare 2 timer fordi du har viktige ting du skal gjøre, men uansett hva du gjør så får du ikke roen inni deg som du trenger for å få sove. Det at du vet du skal opp tidlig stresser deg som kan føre til ukontrollerbare angst anfall. De vet ikke at mange med depresjoner føler seg nummen, ubesluttsome, ubetydelige og isolerte. Å være deprimert er et vidt begrep. Det kan være en av de jeg har nevnt, alle eller noe helt annet. Poenget mitt er at det er så mye verre enn det man tror. Hvem som helst kan være det. Mange av dem som sliter med depresjoner er mennesker som smiler, ler og oppfører seg som en hver annen person, men når de kommer for seg selv suges de inn i ett svart hull. Det er slik jeg har det. Det er få som vet eller som ville ha trodd det. Folk er for opptatte med sine egne følelser og med seg selv generelt. Det er jo helt forståelig. Men man kan derfor ikke se at smilet om munnen ikke når øynene. De fleste med depresjoner vil heller ikke føle seg som en byrde. De vil ikke ha spesial behandling fordi de er litt mer mentalt kjørte enn andre. Det vil iallefall ikke jeg. Det er derfor jeg ofte bestemmer meg for å trekke meg unna folk når jeg egentlig bør spørre om hjelp.
For øyeblikket føler jeg meg ubesluttsom, redd, deprimert, usikker, jeg har angst, jeg får ikke sove eller konsentrert meg og jeg overspiser. Jeg prøver så hardt å virke oppegående siden jeg ikke egentlig kjenner menneskene rundt meg så godt, men det sliter meg helt ut. Samtidig orker jeg ikke å være alene. Det å skulle være alene en hel kveld er grusomt for meg. Jeg finner alltid en unnskyldning for å oppsøke folk så jeg slipper å sitte alene med tankene mine. Jeg spørr meg selv hver dag "Hva gjør du egentlig her, Miriam?" Hvorfor later du som om du bryr deg om å analysere meningsløse tekster på engelsk, når du egentlig bare vil løpe skrikende ut av klasserommet, inn i skogen og aldri komme ut igjen? Jeg føler meg fanget. Når jeg har det slik jeg har det skjer det noe med kroppen min. Den går til forsvar. Den skrur av alle rasjonelle følelser og jeg føler ingenting. Men du skrev jo nettopp alt du føler rett over her? Det er nettopp det! Som deprimert kan man føle og føle seg lammet på samme tid. Forrige gang jeg hadde det slik sultet jeg meg selv fordi jeg lengtet etter å føle noe, hva som helst. Fysisk smerte var mitt svar på en eller annen form for følelse. Jeg visste jo at det jeg egentlig hadde gjort var å påføre meg enda flere sykdommer, men jeg var allerede så langt nede at det ikke spilte noen rolle.
Dette ble et langt innlegg, men nå vet dere litt mer om virkeligheten bak fasaden jeg er blitt så flink til å putte på om morningen før jeg møter verden. Jeg vil legge til at jeg ikke har tanker om å skade meg selv fysisk og jeg er oppegående, men jeg har vært flau over sykdommen min så lenge, og jeg syntes det er bedre å gjenkjenne den og godta den, samtidig som jeg gir den ett ansikt enn å late som om den ikke er der. For det er idiotisk. Depresjoner er veldig ekte. Det er ikke en dag hvor du står opp på feilt ben eller å være lei seg fordi du føler du ikke får nok oppmerksomhet i vennekretsen. Det er et sort hull som suger og suger i håp om å trekke deg helt under. Noen ganger lykkes det mens noen ganger er det en hånd man kan ta tak i. Jeg leter etter den hånden nå.
