Aftermath

So I am back in Bergen, and oh boy is it boring (and constantly rainy)! haha. nah... yes.

I have a lot of things to figure out about what I want to do with my life and who I wish to become as a person. So many things are still unclear to me. I have done things of various characters and I must admit at times I have had a horrible sense of judgement and what is right and wrong. It is just so frightening when who you think you are is slipping away from you, and you are fumbling around in the dark, trying to find your way, not knowing if you are supposed to go back or forward and which is which. It is exhausting. I used to find comfort in yoga and meditation but now those things seem exhausting to me. I don't want to do either. I hope that part of me comes back because it used to bring me a lot of pleasure.

Anyway!
Since I came back home I have seen the three people I know in this town, skyped, burned incents, watched Friends, become a vegetarian, had two unsuccesful fish experiances, gone second-hand hunting, emerged myself in some poor DIY and stopped smoking. What a wild life!
Next I am planning to re-teach myself how to play guitar, learn how to speak properly German and the most exciting thing of them all! *drum roll!* I am going to an interview in Oslo for a cabin crew job in SAS! I am trying not to be too enthusiastic about it as it has been a long-term dream of mine and getting my hopes up for no reason would seriously kill me, but I cannot help myself! Sure, there is a lot of stuff I have to put together before I go, but I can't believe they are even asking me to come in for an interview! Wow! That is great!

So I guess this is my last post until my next adventure.
But as I cannot ever shut up completely I am going to keep posting at paintedsocks.blogspot.com and maybe somewhere else in the future as well.

I'm not giving up - I'm changing strategy

Nå lurer dere nok noe voldsomt. "Oppdatering allerede? Hun oppdaterte jo for to dager siden!"
Ja. Det er sant det altså. Her kommer grunnen:

Før jeg dro fra Sveits pratet Manuel og jeg mye om hvor forholdet var på vei. Ingen av oss visste når vi ville se hverandre igjen og vi var ikke særlig positive selv om hva vi ønsker mer enn noe annet er å være sammen. Da dagen kom og jeg skulle dra klarte jeg ikke slutte å gråte. Det var som om noe rev meg i stykker fra innsiden. Jeg husker jeg tenkte om igjen og om igjen 

"Hvorfor må jeg ha det så vondt?"
Manuel er helt oppriktig det beste mennesket jeg noen gang har møtt. Selv om jeg er vanskelig og ofte gjør feil jeg siden angrer på så er han alltid der, klar til å gi meg en sjanse til. Det er ikke mange som ville ha tålt så mye som det han har gjort. Han har vist meg ekte kjærlighet når jeg har fortjent det minst av alt. Det var derfor jeg forlot Sveits med tungt hjerte og uten noe ordentlig løfte om at vi skulle se hverandre snart igjen. 

Da jeg ankom England igjen hadde jeg en stor klump i brystet. Det var ingenting jeg så frem til. Jeg er alene i leiligheten for ingen av de andre har kommet tilbake enda, det er surt og kaldt her og jeg har en essay jeg burde skrive men som jeg ikke klarer å begynne på fordi jeg ikke overhodet forstår faget. Jeg gikk til sengs tidlig fordi jeg ikke orket å være våken bare for å kjenne på ensomheten.
Da jeg våknet i dag brast jeg ut i tårer igjen. Jeg klarte ikke å spise eller å stokke tankene. Tanken som hadde surret rundt i hodet mitt dagen før "Hvorfor må jeg ha det så vondt?" kom tilbake og slo meg enda hardere enn før. For hvorfor må jeg ha det så vondt? Det var da Manuel skrev til meg "You are your own lucky smith. You do it for yourself, not anybody else," og med det visste jeg hva jeg må gjøre. Jeg må hjem. Det henger en tung sky over ungdommen som regner bekymringer om at vi må bli noe, få en utdanning, vokse opp, etablere oss osv.. Men jeg vil heller stå under skyen som regner glede, minner og kjærlighet. Hva er vitsen i å ha en god utdanning og tjene godt om du ikke har ro i sjelen? Jeg vil heller være den eldre studenten som har ærfaring i ryggsekken enn den livredde ungdommen som prøver å oppfylle foreldrenes og samfunnets forventninger. Jeg vil leve for meg selv. Ikke noen andre. Hvordan kan jeg vite hva jeg vil hvis jeg ikke utforsker hvem jeg er?

Etter jeg hadde disse tankene gikk jeg rett på kontoret og hentet papirene jeg må skrive under på for å avslutte studiene og å si opp leiekontrakten. Jeg har ikke følt meg så i ett med meg selv på lenge. Det var som om alle brikkene falt på plass. Klumpen i magen ble mindre og følelsen av at jeg gjør det rette ble større. Dette er rett for meg. Derfor ser jeg det ikke som et nederlag men jeg triumferer fordi jeg har endelig tatt kontrol over mitt eget liv. Det er det ikke ofte jeg gjør. 

Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppdatere denne bloggen flere ganger.
Kanskje om jeg returnerer til England på senere tidspunkt. Vi får se. 

Akkurat nå trenger jeg å være omringet av mennesker jeg er glad i, og som er glad i meg.
Jeg må hjem.

Christmas 2014

Så folkens!
Et nytt år har kommet og gått. 2015 liksom. Jeg føler meg gammel. Jeg fordøyer fremdeles snop fra julebukk 2005! Klarer ikke å henge med lenger jeg altså! For øyeblikket befinner jeg meg i Sveits, men i morgen drar jeg tilbake til England for å fullføre dette drittåret jeg angrer på at jeg begav meg ut på. Heheh. Man lærer av sine feil igjen og igjen (og igjen og igjen ...og igjen (og igjen og igjen)).

Har hatt en alright jul med jalla nattmat, fake juletre, snø og selfi med lillebror. Familien blir mer hjelpesløs og alle legger på seg det dobbelte av det de var før jul. Men nå er det slutt!
I morgen er det tilbake til gamle vaner og stygge essayer som skal skrives. Skyt.meg.nå.

Oppsummering av ukas viktigste saker;

Nå har jeg Beatles mugge og den kuleste luen in town. W-O-W

Så her er siste nytt

- Det er 5 dager til jeg reiser tilbake til Bergen by.

- Jeg skrev en hel novelle på 4 timer. (I'm boss)

- Pasta carbonara fra Marks & Spencer er diggere enn diggest.

- Det er blod i converse skoene mine.

- Eksemen har bestemt seg for å bli, og har tatt med hele famililen.

- Jeg er blitt hektet på "Juramidam - Nick Mulvey". Magisk.

- Jeg strøk på quizen denne uken. Trist.

- Jeg bryr meg ikke om at jeg strøk på quizen denne uken. #care

- Hvis jeg ikke blir ferdig med oppgaven min på 1500 ord i kveld så kan jeg ikke legge meg.

- I morgen skal jeg skrive en essay i et tema jeg ikke forstår hva er. Kjekt.

- Jeg fant ut at gribbene i jungel boken er basert på The Beatles. Kult
- I skrivende øyeblikk hører jeg på The Beatles (Roll over Beethoven).

- Jeg har spist hele adventskalenderen.

- Mitt nye morningsrituale er å se jul på månetoppen mens jeg spiser manderin.

- Min nye hobby er synging i dusjen. Jeg er veldig flink.

- Jeg kjøpte et armbånd til 2 pund. Hun sa det var ekte sølv. Hun løy. Bitch.

- Jeg tåler ikke kaffe.

- Nå må jeg faktisk begynne på oppgaven så jeg slipper å være oppe hele natten. Igjen.

Vi snakkes!

The lads back together

Hallo hallo! 

Det har ikke vært mange oppdateringer fra min side for tiden. Noe av grunnen er at jeg har et utrolig kjedelig liv, og noe av grunnen er at jeg har at besøk av danske pølsen!! Hun kom på onsdag og var til i dag. Vi løp rundt i Winchester, spiste oss fordervet og hang med alle snålingene jeg har gleden av å kjenne. Hadde som alltid det utrolig kjekt sammen! 

Nå er det tilbake til hverdagen som vil si at jeg må skrive meg ihjel på essayer og noveller. Det er bare to uker til jeg skal hjem og jeg kjenner stresset begynner å bygge seg opp altså! Men dette er fordi jeg er for lat og har derfor ikke gjort noe opp til nå. hehe. Nå er det tilbake til skrivingen! 

Snakkes om jeg overlever! Hadet!

Plager

Nå skal ikke dette bli en blogg som bare handler om mine plager og hvor vanskelig livet mitt er, men det er enkelte ting som plager meg grenseløst altså! Det skal dere få høre om nå! Lucky! 

Eksemen er tilbake og i fyr og flammer! I forgårs ble jeg spurt om jeg hadde vært i slosskamp.. 

Skulle sagt ja... Det klør verre enn hodelus og jeg tror folk helst vil at jeg ikke tar på dem. 

Forståelig nok. De tror vel at fingrene mine kan falle av når som helst, og de vil jo ikke ha fingre i maten. Jeg er på nivå spedalsk. Lekkert. 

Et problem jeg hadde forrige gang jeg bodde i England også, er at håret mitt begynner å leke Medusa. Det krøller og kødder seg og det er ikke lett å vite hva som er bak og frem. Som om det ikke skulle være nok så har det også bestemt seg for å bli fett etter en halv dag. Nice. 

Så til slutt: Insomnia. 

Jeg vil advare folk på forhånd at det kan være jeg ender opp som duden i Fight Club. Hvis du ser meg krangle med tom luft så vet dere at det er tid for å finne frem tvangstrøyen igjen. De gangene jeg får en liten blund på øyet drømmer jeg de sykeste tingene. Virkelig. 

Jaja! Nå skal jeg gå i timen min og late som om jeg forstår hva vi holder på med. hehe. Det blir kjekt.. ja.. Det er sikkert min egen skyld for å ikke orke å åpne noen bøker for øyeblikket men pytt pytt.. Snakkes! 

Usminket

Jeg kommer skjeldent med dype tanker på denne bloggen, og det er mest fordi jeg bruker denne bloggen som en dagbok og jeg vil kunne se tilbake på det jeg har skrevet med et smil. Jeg tror det likevel er viktig at jeg viser meg fra flere sider. Det er ikke så mange som leser denne bloggen men jeg vil være så ærlig som jeg orker å være. Så her kommer den delen av sannheten som ikke er meg som ligger i sengen, vill i blikket og med kaffekoppen trykt godt opp under nesen. 

Jeg er blitt flink til å bygge vegger rundt meg. Det å skjule hvordan jeg egentlig har det, er jeg blitt så flink til at jeg nesten klarer å lure meg selv til å tro at jeg har det bra også. Da jeg her borte utbrøt oppgitt "Jeg var jo blitt frisk! Jeg skal ikke være deprimert lenger!" sa en bekjent at det jeg alltid hadde visst men ikke turde å tenke på. "Du vet at depresjoner er kronisk og at det kan komme tilbake når som helst, ikke sant?" Selvsagt visste jeg det. Selvsagt vet jeg at det er som ett vilt dyr som ligger på lur, ventende på første tegn på svakhet eller utmattelse fra min side. Mange mistolker det å være deprimert. Det blir ikke mottatt og tatt på alvor i den graden det burde. Det er for mange som sier de er deprimert om de har en dårlig dag. De er helt uvitende om at å være deprimert betyr at man ofte ligger våken og ser på at klokken tikker og du vet at du skal opp om bare 2 timer fordi du har viktige ting du skal gjøre, men uansett hva du gjør så får du ikke roen inni deg som du trenger for å få sove. Det at du vet du skal opp tidlig stresser deg som kan føre til ukontrollerbare angst anfall. De vet ikke at mange med depresjoner føler seg nummen, ubesluttsome, ubetydelige og isolerte. Å være deprimert er et vidt begrep. Det kan være en av de jeg har nevnt, alle eller noe helt annet. Poenget mitt er at det er så mye verre enn det man tror. Hvem som helst kan være det. Mange av dem som sliter med depresjoner er mennesker som smiler, ler og oppfører seg som en hver annen person, men når de kommer for seg selv suges de inn i ett svart hull. Det er slik jeg har det. Det er få som vet eller som ville ha trodd det. Folk er for opptatte med sine egne følelser og med seg selv generelt. Det er jo helt forståelig. Men man kan derfor ikke se at smilet om munnen ikke når øynene. De fleste med depresjoner vil heller ikke føle seg som en byrde. De vil ikke ha spesial behandling fordi de er litt mer mentalt kjørte enn andre. Det vil iallefall ikke jeg. Det er derfor jeg ofte bestemmer meg for å trekke meg unna folk når jeg egentlig bør spørre om hjelp. 

For øyeblikket føler jeg meg ubesluttsom, redd, deprimert, usikker, jeg har angst, jeg får ikke sove eller konsentrert meg og jeg overspiser. Jeg prøver så hardt å virke oppegående siden jeg ikke egentlig kjenner menneskene rundt meg så godt, men det sliter meg helt ut. Samtidig orker jeg ikke å være alene. Det å skulle være alene en hel kveld er grusomt for meg. Jeg finner alltid en unnskyldning for å oppsøke folk så jeg slipper å sitte alene med tankene mine. Jeg spørr meg selv hver dag "Hva gjør du egentlig her, Miriam?" Hvorfor later du som om du bryr deg om å analysere meningsløse tekster på engelsk, når du egentlig bare vil løpe skrikende ut av klasserommet, inn i skogen og aldri komme ut igjen? Jeg føler meg fanget. Når jeg har det slik jeg har det skjer det noe med kroppen min. Den går til forsvar. Den skrur av alle rasjonelle følelser og jeg føler ingenting. Men du skrev jo nettopp alt du føler rett over her? Det er nettopp det! Som deprimert kan man føle og føle seg lammet på samme tid. Forrige gang jeg hadde det slik sultet jeg meg selv fordi jeg lengtet etter å føle noe, hva som helst. Fysisk smerte var mitt svar på en eller annen form for følelse. Jeg visste jo at det jeg egentlig hadde gjort var å påføre meg enda flere sykdommer, men jeg var allerede så langt nede at det ikke spilte noen rolle.

Dette ble et langt innlegg, men nå vet dere litt mer om virkeligheten bak fasaden jeg er blitt så flink til å putte på om morningen før jeg møter verden. Jeg vil legge til at jeg ikke har tanker om å skade meg selv fysisk og jeg er oppegående, men jeg har vært flau over sykdommen min så lenge, og jeg syntes det er bedre å gjenkjenne den og godta den, samtidig som jeg gir den ett ansikt enn å late som om den ikke er der. For det er idiotisk. Depresjoner er veldig ekte. Det er ikke en dag hvor du står opp på feilt ben eller å være lei seg fordi du føler du ikke får nok oppmerksomhet i vennekretsen. Det er et sort hull som suger og suger i håp om å trekke deg helt under. Noen ganger lykkes det mens noen ganger er det en hånd man kan ta tak i. Jeg leter etter den hånden nå. 

Utvikling

O'hoy mateys!

Hei landkrabber!

Det går alltid litt tid mellom hver gang jeg skriver, men det er egentlig ikke så veldig mye spennende som skjer her. Det går mest i det samme egentlig. Det går mest i å høre på The Growlers, sove, se ugly betty, møte folk på puben og (over)spise, men det var jo Halloween (for en uke siden) så dere må jo få se hvor awesome jeg var. 

Jeg og Alek var pirater og jeg hadde brukt flytene latex i ansiktet for å lage ekte sjørøver sår! Alek hadde ikke gått så mye inn for det. Han stilte i t-skjorte, jeans og bandana.. taper. Så jeg som hater å feire halloween ble med på trenden selv om det ikke var den mest vellykkede kvelden i mitt liv. 

Ellers har jeg vært i London og sett Mø siden sist. Jeg hadde ingen forventinger fordi jeg ikke kjenner så godt til henne men hun var helt fantastisk jo! Elsket henne! Check it out! Ellers har jeg brukt tiden min på å se masse ugly betty og drukket liter på liter med fanta! The sweet life huh? 

Nå skal jeg sosialisere meg! Vi snakkes! 

Klokken er 02:00

Etter å ha strevd med en presentasjon i det som virker som en evighet ble jeg gal (hadde kanskje noe med mitt alvorlige inntak av koffein å gjøre også..) og begynte å finne alternative måter å bruke boken på:

Her bruker jeg den som en meget elegant og moderne hatt. Jeg kaller den: Kinesisk tak hatten.

Her prøvde jeg å bruke den som ansikts maske. Funket fett..

Var så fornøyd med kinahustakhatten at jeg gikk tilbake til den..

Så ble det takras og fullstendig kortslutning i øvre etasje..

Stor takk går ut til Manuel. Han fortjener 5 kameler og en eske med toffifi fordi han satt fra klokken 22:00 til 01:00 (Sveitsisk tid) og skrev fremføring sammen med meg. I morgen skal han lage powerpointen for meg også. Herlighet. Hvordan fortjener jeg han? Jeg gjør nok ikke det skal jeg si dere. Så Manuel! kamelene kommer i posten! Nå må jeg sove.. Skal til legen halv 9. Kjekt liv da!

Hadet!

Procrastinating

Hei folk og røvere! 

Nå er det en stund siden sist jeg skrev til dere gitt. Ikke at jeg tror det er noen andre enn Saher (jeg nevnte deg på bloggen så nå er du kjendis) som leser dette. Jeg skal egentlig skrive fremføring akkurat nå men jeg bestemte meg heller for å oppdatere bloggen. Siden sist har jeg egentlig ikke gjort så alt for mye å skryte av. Livet har gått litt opp og ned men jeg prøver å beholde roen og balansen så mye som mulig. I går stormet det ganske mye inni meg så da tok jeg meg en tur ut i Winchester og forvillet meg opp på en bakketopp hvor England tok pusten fra meg. 

 Etterpå gikk jeg hjem, spiste to poser med popcorn, masse is og så filmer på netflix. 

How sad am I?

Nå skal jeg fortsette å skrive på Othello presentasjonen min. Hvis jeg blir noe lunde ferdig med den i dag så blir jeg kjempe stolt av meg selv og får derfor lov å feire med en pils i kveld! 

Sjohoo! 

Vi preikast! 

You light a fire inside my heart

Hei! Nå begynner det å bli en stund siden jeg sist jeg skrev, og det er med god grunn altså! 

Jeg hadde Manuel på besøk i helgen og det var helt nydelig. Jeg viste han rundt i Winchester og vi dro på konsert og så James Vincent McMorrow I London. Det var helt fantastisk! Jeg kan ikke tro at jeg har sett han live og at jeg fikk gjøre det samme med Manuel. Den fyren der er fantastisk altså. 

 Her er Manuel og jeg på "the overground" i London! Manuel var i ekstase ettersom at han aldri hadde vært i den engelske hovedstaden før. 

Jeg spurte hva han ville se siden jeg hadde allerede vært i London 4 ganger før og sett mye av det typiske allerede. Valget stod mellom slottet og "black books" bokhandleren. Det ble selvsagt black books. Det var utrolig rart å se stedet hvor ynglingsserien min har sitt utgangspunkt. Nå føler jeg meg enda litt kulere enn før. 

Denne uken har jeg slitt med angst og har derfor ikke vært særlig aktiv på skolefronten men jeg har fine mennesker rundt meg som tar vare på meg og drar meg med på ting når jeg helst vil sitte inne og mygle alene. Jeg er veldig takknemlig for det. 

og til slutt vil jeg gjerne si: 

Jeg har Beatles mugge nå så jeg er offisielt kulest i verden. Sorry. 

Tiden flyr forbi her i Winchester. Nå har jeg vært her i 18 dager allerede. Selv om jeg bare har vært her i ca 3 uker så føles det som jeg har vært her i en evighet. Jeg føler jeg alltid har bodd her. Skolen har ikke begynt helt ordentlig enda, men jeg merker allerede presset fra alle kanter. Snart skal jeg ha en presentasjon i kritisk analyse av Othello, tiden for å begynne å samle informasjon til essayer nærmer seg med sakte skritt og ett av fagene forvirret meg så mye at jeg kjenner jeg blir helt ør i hodet. Innenfor engelsk literatur har vi flere modeller. Det vil si at dette semesteret har jeg 3 forskjellige fag innenfor det jeg studerer. Den ene er morfologi og syntax. Det er noe av det værste jeg har vært med på. Vi sitter å analyserer adverb, substantiv, pronomen osv.. Jeg var ikke god i dette i norsk timene hjemme og jeg tviler ganske sterkt på at jeg kommer til å være god i det her på engelsk. Men jeg gir ikke opp så lett. Jeg må bare komme meg inn i en ordentlig rutine og lære meg til gode studie vaner. 

Jeg syntes Winchester er kjempe fint. I dag hjalp jeg en kompis å flytte, og vi kjørte rundt i Hampshire og det er bare så nydelig! Selv sett fra motorveien er det ganske fint! Jeg har ikke mange venner her enda, men jeg klarer meg ganske godt og jeg har begynt å kjenne igjen et par av ansiktene som passerer meg på campus. Jeg er sikker på at jeg kan trives. I dag var jeg også på "rounders" trening. Det er en sport som er veldig tilnærmet slåball. Det var som å ha gym på barneskolen. Veldig kjekt! Lurer også på om jeg skal melde meg på friidrett, men det får vi se litt mer på. Jeg vet iallefall at jeg må melde meg på noe for jeg har lagt på meg noe grådig på bare 3 uker! Nå må jeg lese et par dikt og analysere dem! Vi snakkes! 

hva skjer'a?

Hei hei! 

Denne uken har vært en av de lengste i mitt liv. Jeg tuller ikke! Får ikke sove så jeg står opp i 7 tiden og så er man å møter folk til langt på natt og man føler man må gjøre noe hver eneste sekund på dagen. Jeg har møtt mange folk og selv om jeg ikke har funnet så mange mennesker jeg tror jeg kommer til å bli venner med så har jeg det ganske fint. Ting ble mye bedre etter at Gina kom. Hun er bare så fantastisk. Jeg er stor fan. Jeg lurer mye på om jeg skal droppe det å ta tre år men heller bare ta ett og ta med meg studiepoengene jeg da vil få. Har også droppet kreativ skrivning så nå skal jeg bare studere engelsk literatur. Er veldig fornøyd med det. De to fagene var veldig like uansett så jeg tror ikke det blir så store forskjeller. Men nå skal jeg stikke ut en tur! Snakkes! 

De første dagene

Så jeg er kommet hit til Winchester og selv om jeg virket veldig selvsikker da jeg var på vei hit så har de første dagene vært veldig tøffe. Jeg har vært veldig emosjonel og følt at jeg ikke har møtt noen jeg virkelig liker osv.. Det er sikkert helt normalt og noe som skjer med de aller flese men jeg føler mer enn noen sinne at jeg er alene i verden og at jeg faktisk må virkelig stå på for å få venner og at jeg må gi så utrolig mye av meg selv. Jeg savner alle jeg kjenner så ubeskrivelig mye allerede og jeg skulle ønske jeg hadde dem her med meg. Dette er noe jeg ikke er vandt med. Jeg er vandt med å være en person som ofte klarer meg på egen hånd og som ikke tenker to ganger på å dra ut i verden og å oppleve nye ting, men denne sommeren har jeg blitt så mye mer knyttet til det gode og det kjente at det er mye vanskeligere enn det man skulle tro. Jeg håper det blir bedre og at jeg kommer til å møte folk på kurset mitt som jeg virkelig trives med og som jeg kan være gode venner med, men akkurat nå er det ikke så kjekt. Jeg vet man egentlig ikke skal skrive slike ting på internet fordi da virker man enten desperat etter oppmerksomhet eller negativ men jeg vil gi dere den usminkede sannheten og dette er slik det er akkurat nå. For akkurat nå tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å være her i tre hele år. Akkurat nå tror jeg at 1 år er mer enn nok. Men vi får se. Jeg er åpen for muligheter. Det er ikke det. Jeg kjenner bare så fryktelig godt på angsten og jeg skulle ønske den ikke var der men jeg kan ikke benekte sannheten. Den stirrer meg konstant i ansiktet. Den er ond. Nå må jeg sove. I morgen er det mandag og "freshers" begynner for fult så jeg må hvile litt. Vi snakkes!