hva skjer'a?

Hei hei! 

Denne uken har vært en av de lengste i mitt liv. Jeg tuller ikke! Får ikke sove så jeg står opp i 7 tiden og så er man å møter folk til langt på natt og man føler man må gjøre noe hver eneste sekund på dagen. Jeg har møtt mange folk og selv om jeg ikke har funnet så mange mennesker jeg tror jeg kommer til å bli venner med så har jeg det ganske fint. Ting ble mye bedre etter at Gina kom. Hun er bare så fantastisk. Jeg er stor fan. Jeg lurer mye på om jeg skal droppe det å ta tre år men heller bare ta ett og ta med meg studiepoengene jeg da vil få. Har også droppet kreativ skrivning så nå skal jeg bare studere engelsk literatur. Er veldig fornøyd med det. De to fagene var veldig like uansett så jeg tror ikke det blir så store forskjeller. Men nå skal jeg stikke ut en tur! Snakkes! 

De første dagene

Så jeg er kommet hit til Winchester og selv om jeg virket veldig selvsikker da jeg var på vei hit så har de første dagene vært veldig tøffe. Jeg har vært veldig emosjonel og følt at jeg ikke har møtt noen jeg virkelig liker osv.. Det er sikkert helt normalt og noe som skjer med de aller flese men jeg føler mer enn noen sinne at jeg er alene i verden og at jeg faktisk må virkelig stå på for å få venner og at jeg må gi så utrolig mye av meg selv. Jeg savner alle jeg kjenner så ubeskrivelig mye allerede og jeg skulle ønske jeg hadde dem her med meg. Dette er noe jeg ikke er vandt med. Jeg er vandt med å være en person som ofte klarer meg på egen hånd og som ikke tenker to ganger på å dra ut i verden og å oppleve nye ting, men denne sommeren har jeg blitt så mye mer knyttet til det gode og det kjente at det er mye vanskeligere enn det man skulle tro. Jeg håper det blir bedre og at jeg kommer til å møte folk på kurset mitt som jeg virkelig trives med og som jeg kan være gode venner med, men akkurat nå er det ikke så kjekt. Jeg vet man egentlig ikke skal skrive slike ting på internet fordi da virker man enten desperat etter oppmerksomhet eller negativ men jeg vil gi dere den usminkede sannheten og dette er slik det er akkurat nå. For akkurat nå tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å være her i tre hele år. Akkurat nå tror jeg at 1 år er mer enn nok. Men vi får se. Jeg er åpen for muligheter. Det er ikke det. Jeg kjenner bare så fryktelig godt på angsten og jeg skulle ønske den ikke var der men jeg kan ikke benekte sannheten. Den stirrer meg konstant i ansiktet. Den er ond. Nå må jeg sove. I morgen er det mandag og "freshers" begynner for fult så jeg må hvile litt. Vi snakkes!

Så é det på'an igjen

Så sitter jeg her på flyplassen da. Livredd og med bløt mage skal jeg erobre England. Kanskje det er fordi det er så tidlig at hjernen min ikke helt registrerer at jeg er våken, men jeg føler meg forholdsvis rolig her jeg sitter med The Growlers på øret og en kalkun sandwitch med min side. Jeg klarer ikke helt å ta stilling til hva jeg holder på å begi meg ut på. Her skal jeg, Miriam Haugland Soltveit dra fra alt og alle og frese over internasjonale farvann for å prøve å bevise for verden at jeg er noe. Jeg tror ikke det har gått opp for meg før nå at jeg er faktisk veldig modig som tørr dette. Greit nok at det er mange på samme alder som begir seg ut på samme eventyr over hele verden, men det betyr jo ikke at det er mindre skremmende på noen som helst måte. Jeg har som 20 åring bodd i både England og Sveits før. Man kan si at jeg er en person som kaster meg ut i ting uten å tenke over hva jeg gjør, og selv om det ofte er stor sjanse for at det skjærer seg pga min uforsiktighet så bærer det med seg mange eventyr, lekser og andre ting som hjelper en å bygge karakter og å oppdage hvem man er som person og hva man kan klare. Så får vi håpe at de i England syntes jeg er like awesome som det jeg liker å tro jeg er og at de aksepterer meg som en av dem. Det er jo ingenting som er selvsagt her i verden, men jeg tror vi kan trygt si at om de holder seg unna så er det deres tap. Haha. uff. Med den innstillingen holder de seg iallefall på avstand. Nå er det snart tid for boarding. Jeg ser at folk begynner å trippe foran gaten. Så snart braker det løs. Blir sånn: Gatwick -> løpe -> buss -> Heathrow -> løpe -> Finne folk fra Winchester -> Buss -> Winchester -> Tisse i buksen

See you on the other side! iiiiiiiiik!

Hei igjen!

 

Heisann folkens!
Jeg er tilbake! Eller jeg kommer tilbake er vell rett å si. Det er jo nesten to år siden jeg kom hjem fra York nå! To hele år! Tenk på det! Sick man! Men nå har det seg altså sånn at jeg kommer til å smyge meg over igjen til den vakreste øyen på denne jord til høsten. Jeg skal nemlig studere i Winchester i 3 hele år! Det er crazy det! Så da kommer jeg nok til å ha en blogg å skrive om alt det syke som foregår oppe i hodet mitt som student. Så folkens, jeg kommer tilbake med videre informasjon om universitetet og hva jeg skal studere men nå må jeg gå ut en tur å lufte kroppen min!

Hasta la vista baby!

up and down and round and round

Nå har jeg vært hjemme i 4 dager men jeg føler jeg har vært hjemme i en evighet.
Føler faktisk at jeg aldri dro på mange måter. Jeg deler mange historier fra York med venner og familie men disse historiene er så langt borte føler jeg. Det er som om jeg forteller andre menneskers historier og at vennene jeg fikk og tingene jeg tok med meg hjem er bare illusjoner og ikke ekte. Samtidig savner jeg allerede mangen av menneskene jeg ble kjent med og selve England. Mest av alt savner jeg han.
Når jeg prater med han i telefonen klarer jeg ikke helt å forstå at han eksisterer men når jeg legger meg om kvelden på dager hvor jeg ikke har hørt noe fra ham kjenner jeg savne velte opp i meg og det blir vanskelig. Jeg hadde aldri trodd at jeg var en av disse menneskene. Jeg visste ikke at jeg var en av dem som savner og får vondt i hjertet men det gjør jeg altså. Jeg ser ham dog igjen om 12 dager og jeg gleder meg så mye at jeg ikke får sove!
Kjærlighet dere. Hva skal man gjøre med sånt?

Ellers kan jeg meddele at jeg har flyttet til pappa nå (derfor bildet ovenfor) og jeg trives med det. Jeg har ikke hentet alle tingene mine fra mamma enda men det tar jeg litt og litt som det kommer tenkte jeg. Og ellers tror jeg at dette blir ett av mine siste innlegg.
Kan være jeg poster ett og annet når jeg savner England men enn så lenge kan du finne meg på www.explodingpolaroids.blogspot.com

snakkes!

 I dag (det er natt) er min siste dag i York. Tiden har gått så fort. Så Så fort. For en opplevelse dere. For en herlig og helt frysningsgivende opplevelse. Jeg er målløs.

JA DEEEEET

I går farget jeg håret. Det skulle bli ginger. Litt sånn som Ronny Wiltersen...
Det ble ikke det.
Stønn
Ellers har jeg brukt min siste søndag i York til å bare sitte inne og glo i veggen.
Folk er jo opptatt og jeg sov for lenge så jeg har hodepine. Mehmehmeh.
Jeg tror jeg skal lage meg enda en kopp med te og prate litt med tekoppen.
Jeg spiser forresten mye havregrøt for tiden. Vet du hvorfor?
Jo det er fordi jeg er blitt ganske balong i det siste og havregrøt holder meg mett lenge så jeg ikke knasker på all slags drit i mellomtiden (ikke at jeg ikke gjør det i tillegg uansett...)
Så over og ut fra ein gammal stut

det å ta farvell

På onsdag klemte jeg to av disse fine jentene over og sa "see you later". De dro hjem, hver til sitt land og etterlot oss andre her i York. Jeg nektet meg selv i å si "goodbye" fordi jeg vil ikke at det skal være et endelig farvell. Jeg lovet meg selv at på et tidspunkt ville jeg dra å besøke disse fine menneskene for de er absolutt verd å holde kontakten med. Nå er vi 3 utvekslingsstudenter igjen og vi kjenner alle på at det er veldig rart. Det er rart at vi ikke kan ringe de andre og spørre om de vil ta en kaffe i byen eller om de vil komme over å ha en filmkveld. Nå er det heller ikke lenge til vi andre må ta vårt endelige farvell med York og jeg kjenner at selv om jeg lengter hjem så vil jeg ikke dra hjem. Det kommer til å bli så utrolig rart og jeg tror de første ukene kommer til å bli veldig rare også. Jeg er så glad i disse jentene! De har vært støttende og oppmuntrende i alle situasjoner og vi har ledd og kost oss sammen gang etter gang. Disse menneskene på bildet over er den største grunnen til at utvekslingsåret mitt har vært så bra som det har vært. Love you and miss you already!

Torsdagen var enda vanskeligere. Kvart på 6 sto jeg opp slik at jeg kunne ta bussen ti på halv 7 til Manu. Han åpnet døren for meg med et søvnig uttrykk og sammen sov vi i 20 minutter før det var på tide at vi gjorde oss i stand så vi kunne komme oss til togstasjonen. Jeg hadde på forhånd sagt til megselv at jeg ikke hadde lov til å gråte fordi jeg ville ikke gjøre alt verre enn det det allerede var. Men vi satt å så på hverandre fra hver vår side av bordet og jeg så at han slet veldig med å holde tårene tilbake og med ett dro han meg inn i armene sine og hvisket at han ville ta meg med seg. Regnet høljet ned da vi gikk til togstasjonen og det var utrolig kaldt. Vi satt og ventet en liten stund på toget før det var tid for han å hoppe på og forsvinne av gårdet til Sveits. Jeg klarte ikke stå der og vente på at toget skulle gå. Jeg måtte snu og gå med en gang jeg hadde klemt ham og sagt ser deg snart. Det var veldig veldig tungt og jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Jeg gråt og gråt og klarte ikke fullføre min siste dag på skolen en gang. Kom hjem og gråt enda mer. jeg ser han igjen den 24. men det å vite at nå har vi belagt oss ut på en sjanglete vei som er utfordrende og vanskelig er ikke noen lett sak å skulle takle. Men heldigvis er Anne Sofie og Mirjam fremdeles her og de er så gode å ha at jeg klarer ikke være lei meg lenge. Selv om noen ganger ser jeg eller hører jeg noe som minner meg om ham og kjenner at klumpen i halsen vokser

Hvor det er en ende er det som oftest en ny begynnelse

Sitter paa skolen jeg naa og skriver. Nest siste dagen min her. Kan ikke vente til jeg i morgen klokken halv fire endelig kan se lyset og rope: FREEEDOM! litt saann som Mel Gibson i Braveheart. Ahh. Ja.
Men saa tenker jeg ogsaa paa hvordan morgendagen kommer til aa forandre alt. I morgen paa denne tiden er det offisielt. Jeg er i et avstandsforhold helt plutselig. Vi bor mange tusen kilometer fra hverandre og ser hverandre kanskje hver 3 maaned. Jeg skal ikke lyve. Det er tungt aa tenke paa, men paa en annen side saa tror jeg at naar det kommer et stykke saa er kjaerligheten viktig aa ta vare paa selv om det kanskje gjoer vondt. Jeg vil noedig vaere klissete mine kjaere lesere men jeg maa si at jeg elsker han saa hoeyt at jeg ikke helt klarer aa forstaa hvordan kroppen min faar det til. Han spoer meg stadig vekk "Hvorfor smiler du?" og jeg har ikke noe svar paa det. Det er bare noe ved han som faar meg til aa smile uten aa kunne kontrollere det. Men det er jo godt, er det ikke det?

I morgen vil jeg ogsaa plutselig ha venner i forskjellige land. Utrolig gode venner er de ogsaa. De vil vaere fordelt paa Finland, Danmark,Tyskland og England og jeg kan ikke lenger sende dem en melding for aa spoerre om de vil ut i solen og leke. Ting blir bare litt mer komplisert naar det er snakk om avstand men jeg vet jo at vi alle sammen vil se hverandre igjen om ikke saa alt for lenge. Kan nesten ikke tro noe annet. Dessuten skal jeg jo til baade Sveits og Danmark i sommer for aa snylte paa mine herlige venner. Jeg er ikke i tvil om at denne sommeren kommer til aa bli utrolig bra. Festivaler, ukjent mat, sene sommerkvelder, grilling og alle de andre merkverdige tingene som hoerer sommeren til. Naa er det 5 minutter til jeg maa gaa til timen min etterfulgt av en time foer jeg kan ta bussen til Manuel for saa aa suse ned til parken for aa moete gjengen med dustete utvekslingsstudenter. haha! Det blir som de ville sakt i bibelen "det siste maaltid" sammen. Jeg ser for meg mye graating. Ikke fra meg mest sansynligvis for jeg klarer ikke helt aa ta det inn kjenner jeg. Jeg blir nok litt nummen men jeg klarer ikke helt aa forstaa at disse 9 maanedene plutselig skal ta slutt. Det gir ikke mening i mitt hode. Men det er slik det maa bli. Saa er det hjem til Norge en liten stund for aa lade opp til aa se noen av dem igjen. Gleder meg mye!

Naa tror jeg at jeg maa pakke sammen og komme meg til min siste spansk time. Noen sinne! (haaper jeg)

Snakkes
(og neste gang lover jeg at det blir med bilder)

mr. bluesky is living here these days

bbq hver dag, solstråler, hetebølger, fine mennesker, lukten av solkrem på varm hud, sprade hånd i hånd gjennom York's gater, iskrem, barfot i gress, fuglekvitter og reggae musikk. Live dere. Det er godt akkurat nå.

sumartidar

De siste dagene har jeg tilbragt med de beste menneskene i England. Vi har stekt oss i det herlige (men kanskje litt for varme) sommerværet i parken med god mat og drikke, gitar og godt humør. Manu var i dårlig humør så jeg dro han med og det viste seg at han hygget seg ganske kraftig til slutt. Det er bare slik som skjer når folk er i mitt nærvær.... du vet...

Etter en stund fikk jeg en genial idé om at jeg, Anne Sofie og Manu burde ha en bbq på taket til Manu. Det gjorde vi og det ble en stor suksess. Folk som kjente lukten strømte til fra fjernt og nært og prøvde å tigge seg til en burger. De fikk ingenting. hehehe. Gribber..

I dag var jeg ferdig på skolen klokken 11 så da dro jeg til parken med Aino og Clara hvor vi også møtte Anne Sofie og diverse andre mennesker. Vi spiste og koste oss i mange timer før jeg dro til Manu fordi vi hadde planlagt å bowle. Det ble ikke noe av fordi jeg ikke husker hvor bowlinghallen ligger og fordi det rett og slett er for fint vær til å være inne å mygle i en hall som lukter gammel gymsokk. Så vi ente opp med å sitte ute og nyte været i et par timer. Det var utrolig koselig.

Nå ligger jeg i sengen og føler meg som en kokt tomat. Jeg ser nok ut som en også. Spesielt siden jeg har fått tusenvis av små fregner i mitt ansikt. Et par uker nå så har jeg nok til å forme en ganske heftig mustasj. Men senere folkens. Skole i morgen (og white denim konsert!!!)

Ses.

Eg vil te Bergen, vil te Bergen med det samme

Jeg har nå bodd i York i 261 dager. Det er nesten 9 måneder det. Det er 3/4 av et år vil jeg tro.
York er fin. Om York var et kunstverk ville det vært ett av de maleriene folk ville betalt store summer for å kunne stolt henge over peisen. Ja, York er fin. Men York er ikke Bergen, og nå som det er under en måned igjen så lengter jeg noe så fryktelig. Jeg lengter etter de små smauene og de sjanglete bakkene. Etter brostein, trehus i alle slags farger og gater med underlige navn. Jeg lengter etter fjell, etter natur. Jeg lengter til og med etter det grove målet til Bergens innbyggere. Skarre r'ene. Å som jeg savner skarre r. Å ha en kjæreste fra Sveits betyr at en hører sterke r-er dag ut og dag inn, men bergenser r er ulik alle andre r-er. Jeg savner lyden av måkene som irriterer meg grenseløst varme sommernetter når jeg ikke får sove, og jeg savner å gå barfot ut på terrassen og høre ingenting annet enn den hule brusende lyden byen lager når gatene ligger helt tomme.
Jeg kan fortsette i evigheter, men det skal jeg ikke for Bergen er ikke den vakreste byen i verden. Den er mange ting en kan hakke på når det kommer til Bergens utseendet, men for meg er byen noe spesielt. Den er hjemmet mitt. Det er det som gjør den så vakker i mine øyne. Det gjør den helt unik. Det gjør den min. Det gjør at eg vil hem. Hem te Bergen!

Hurra for Norge!

17. mai started med at jeg var meget nedtrykt fordi jeg mindre enn noe annet ønsket å tilbringe dagen i England og å gå på skole. Jeg kom omsiders hjem fra skolen og møtte Anne Sofie. Jeg fortalte henne om hvor viktig 17. mai var for meg og at det derfor var utrolig vanskelig for meg å være her spesielt siden jeg allerede begynner å bli alvorlig klar for å reise hjem nå. Så vi bestemte oss for å gjøre noe med den triste sinnstemningen og vi tok å malte oss i rødt, hvitt og blått og dro så til Sainsburys for å kjøpe brownies.

Senere dro vi på Fulford Arms hvor det var norsk fest og norske flagg hvor enn du snudde deg. Folk klemte og ønsket til lykke med dagen og alle var i strålende humør. Etterpå gikk turen inn til byen igjen hvor vi hørte på fin akustisk musikk før jeg møtte Manuel som svingte meg rundt og gratulerte meg med dagen.
Har aldri vært så interessant før jeg. Folk kom bort og ville vite hvorfor jeg var malt i norske farger og da jeg forklarte dem at det var nasjonal dagen ble de like glade som jeg og sa "Happy Norway Day!" Ja. det var en fin dag selv om det manglet på marsipan kake, pølser og rømmegrøt. Men snart skal jeg hjem! Hurra!Hurra!Hurra!

Visitors from far away

Paa torsdag fikk jeg besoek av to norske bananer og da var det jo min jobb aa guide de rundt og aa ta vare paa de saa de ikke ble bortfoert av yorkshire menn og lignende. Saa fredag morgen dro jeg Manuel opp og vi trasket av sted for aa vise disse to nordmennene hva York hadde aa by paa. Tok dem foerst paa The York Castle Museum. Alltid en hit.

 Manuel fant ut hvor han egentlig hoerer hjemme og bestemte seg for aa bli igjen. 

Senere paa kvelden maatte Manu jobbe saa da tok jeg Anne Sofie med meg og saa dro vi paa argentinsk resturant med far og bror og spiste god god mat. Veldig festlig! Etterpaa ble det live musikk og vi besoekte ogsaa Manuel paa jobb. Noe morsomere har jeg ikke opplevd paa lenge.

 Utrolig fint bilde av kjekkas paa tur. 

Vi bestemte oss for aa gaa opp i kirketaarnet. 267 trappetrinn.
Vi leker ikke liksom...

Bilde fra museumet. Er ikke helt sikker paa hva som skjer paa dette bildet for aa vaere aerlig.

De bestemte seg for aa ta seg en lur i museumets celler.

Og her er da det peneste paret i verden. Spesielt siden jeg er sminkeloes med krusehaar og han ser ut som en skogsmus. mjau.

Vi tok pappa og broder Oivind med paa andre spennende eventyr ogsaa men kameraet streiket saa det har jeg desverre ikke noen bilder paa og uten bilder saa kan dere jo tro at jeg lyver saa... jeg avslutter naa..
Jeg vil legge meg.
God natt!

jada jada ikke mas saa faelt da

 I dag tidlig hastet jeg i vei til skolen men saa ble jeg saa fryktelig daarlig som du kan se paa mitt forferdelige uttrykk paa bildet over saa jeg lagde meg groet og satte meg i sofaen i stedenfor aa gaa paa skolen. Men saa....

plutselig forsvant hele hodet mitt og jeg satt forbauset igjen og lurte paa hvor det hadde blitt av.

Et oeyeblikk var jeg helt sikker paa at katten hadde stukket av med det for selv om jeg ikke kunne se noe pga mitt plutselige hodetap saa syns jeg at jeg hoerte noe slafsing borte i sofakroken.

Plutselig kom hodet til syne igjen og jeg var meget lettet. Naa i etterkant lurer jeg paa om det kanskje hadde vaert best og bare levd uten. Det ser jo ikke saa veldig lovende ut at det gjoer noe saa...
Jeg beklager min grusome blogging i det siste men jeg tar ikke et eneste bilde for tiden og jeg er jo aldri hjemme og er jeg hjemme saa ligger jeg strak ut og sover som en stein. I det siste har jeg da sittet barnevakt for en 26 aarig sveitser (med en pinch dansk i sitt blod), vaert paa meget gode konserter, chillet for lite med min danske poelsevenn!, chillet for mye med sveitserosten, vaert konstant syk, faatt gjennomgaa av ekle laerere og vaert konstant troett og sliten.

Naa skal jeg dra meg ut for aa hente noe paa posten. Jeg maa jo dra rundt halve York for aa faa fatt i den. Det faar da vaere grenser. Jeg blir helt kvalm naar folk er saa ekle. Uansett... jeg stikker. adios amigos