Usminket

Jeg kommer skjeldent med dype tanker på denne bloggen, og det er mest fordi jeg bruker denne bloggen som en dagbok og jeg vil kunne se tilbake på det jeg har skrevet med et smil. Jeg tror det likevel er viktig at jeg viser meg fra flere sider. Det er ikke så mange som leser denne bloggen men jeg vil være så ærlig som jeg orker å være. Så her kommer den delen av sannheten som ikke er meg som ligger i sengen, vill i blikket og med kaffekoppen trykt godt opp under nesen. 

Jeg er blitt flink til å bygge vegger rundt meg. Det å skjule hvordan jeg egentlig har det, er jeg blitt så flink til at jeg nesten klarer å lure meg selv til å tro at jeg har det bra også. Da jeg her borte utbrøt oppgitt "Jeg var jo blitt frisk! Jeg skal ikke være deprimert lenger!" sa en bekjent at det jeg alltid hadde visst men ikke turde å tenke på. "Du vet at depresjoner er kronisk og at det kan komme tilbake når som helst, ikke sant?" Selvsagt visste jeg det. Selvsagt vet jeg at det er som ett vilt dyr som ligger på lur, ventende på første tegn på svakhet eller utmattelse fra min side. Mange mistolker det å være deprimert. Det blir ikke mottatt og tatt på alvor i den graden det burde. Det er for mange som sier de er deprimert om de har en dårlig dag. De er helt uvitende om at å være deprimert betyr at man ofte ligger våken og ser på at klokken tikker og du vet at du skal opp om bare 2 timer fordi du har viktige ting du skal gjøre, men uansett hva du gjør så får du ikke roen inni deg som du trenger for å få sove. Det at du vet du skal opp tidlig stresser deg som kan føre til ukontrollerbare angst anfall. De vet ikke at mange med depresjoner føler seg nummen, ubesluttsome, ubetydelige og isolerte. Å være deprimert er et vidt begrep. Det kan være en av de jeg har nevnt, alle eller noe helt annet. Poenget mitt er at det er så mye verre enn det man tror. Hvem som helst kan være det. Mange av dem som sliter med depresjoner er mennesker som smiler, ler og oppfører seg som en hver annen person, men når de kommer for seg selv suges de inn i ett svart hull. Det er slik jeg har det. Det er få som vet eller som ville ha trodd det. Folk er for opptatte med sine egne følelser og med seg selv generelt. Det er jo helt forståelig. Men man kan derfor ikke se at smilet om munnen ikke når øynene. De fleste med depresjoner vil heller ikke føle seg som en byrde. De vil ikke ha spesial behandling fordi de er litt mer mentalt kjørte enn andre. Det vil iallefall ikke jeg. Det er derfor jeg ofte bestemmer meg for å trekke meg unna folk når jeg egentlig bør spørre om hjelp. 

For øyeblikket føler jeg meg ubesluttsom, redd, deprimert, usikker, jeg har angst, jeg får ikke sove eller konsentrert meg og jeg overspiser. Jeg prøver så hardt å virke oppegående siden jeg ikke egentlig kjenner menneskene rundt meg så godt, men det sliter meg helt ut. Samtidig orker jeg ikke å være alene. Det å skulle være alene en hel kveld er grusomt for meg. Jeg finner alltid en unnskyldning for å oppsøke folk så jeg slipper å sitte alene med tankene mine. Jeg spørr meg selv hver dag "Hva gjør du egentlig her, Miriam?" Hvorfor later du som om du bryr deg om å analysere meningsløse tekster på engelsk, når du egentlig bare vil løpe skrikende ut av klasserommet, inn i skogen og aldri komme ut igjen? Jeg føler meg fanget. Når jeg har det slik jeg har det skjer det noe med kroppen min. Den går til forsvar. Den skrur av alle rasjonelle følelser og jeg føler ingenting. Men du skrev jo nettopp alt du føler rett over her? Det er nettopp det! Som deprimert kan man føle og føle seg lammet på samme tid. Forrige gang jeg hadde det slik sultet jeg meg selv fordi jeg lengtet etter å føle noe, hva som helst. Fysisk smerte var mitt svar på en eller annen form for følelse. Jeg visste jo at det jeg egentlig hadde gjort var å påføre meg enda flere sykdommer, men jeg var allerede så langt nede at det ikke spilte noen rolle.

Dette ble et langt innlegg, men nå vet dere litt mer om virkeligheten bak fasaden jeg er blitt så flink til å putte på om morningen før jeg møter verden. Jeg vil legge til at jeg ikke har tanker om å skade meg selv fysisk og jeg er oppegående, men jeg har vært flau over sykdommen min så lenge, og jeg syntes det er bedre å gjenkjenne den og godta den, samtidig som jeg gir den ett ansikt enn å late som om den ikke er der. For det er idiotisk. Depresjoner er veldig ekte. Det er ikke en dag hvor du står opp på feilt ben eller å være lei seg fordi du føler du ikke får nok oppmerksomhet i vennekretsen. Det er et sort hull som suger og suger i håp om å trekke deg helt under. Noen ganger lykkes det mens noen ganger er det en hånd man kan ta tak i. Jeg leter etter den hånden nå. 

Utvikling

O'hoy mateys!

Hei landkrabber!

Det går alltid litt tid mellom hver gang jeg skriver, men det er egentlig ikke så veldig mye spennende som skjer her. Det går mest i det samme egentlig. Det går mest i å høre på The Growlers, sove, se ugly betty, møte folk på puben og (over)spise, men det var jo Halloween (for en uke siden) så dere må jo få se hvor awesome jeg var. 

Jeg og Alek var pirater og jeg hadde brukt flytene latex i ansiktet for å lage ekte sjørøver sår! Alek hadde ikke gått så mye inn for det. Han stilte i t-skjorte, jeans og bandana.. taper. Så jeg som hater å feire halloween ble med på trenden selv om det ikke var den mest vellykkede kvelden i mitt liv. 

Ellers har jeg vært i London og sett Mø siden sist. Jeg hadde ingen forventinger fordi jeg ikke kjenner så godt til henne men hun var helt fantastisk jo! Elsket henne! Check it out! Ellers har jeg brukt tiden min på å se masse ugly betty og drukket liter på liter med fanta! The sweet life huh? 

Nå skal jeg sosialisere meg! Vi snakkes! 

Klokken er 02:00

Etter å ha strevd med en presentasjon i det som virker som en evighet ble jeg gal (hadde kanskje noe med mitt alvorlige inntak av koffein å gjøre også..) og begynte å finne alternative måter å bruke boken på:

Her bruker jeg den som en meget elegant og moderne hatt. Jeg kaller den: Kinesisk tak hatten.

Her prøvde jeg å bruke den som ansikts maske. Funket fett..

Var så fornøyd med kinahustakhatten at jeg gikk tilbake til den..

Så ble det takras og fullstendig kortslutning i øvre etasje..

Stor takk går ut til Manuel. Han fortjener 5 kameler og en eske med toffifi fordi han satt fra klokken 22:00 til 01:00 (Sveitsisk tid) og skrev fremføring sammen med meg. I morgen skal han lage powerpointen for meg også. Herlighet. Hvordan fortjener jeg han? Jeg gjør nok ikke det skal jeg si dere. Så Manuel! kamelene kommer i posten! Nå må jeg sove.. Skal til legen halv 9. Kjekt liv da!

Hadet!

Procrastinating

Hei folk og røvere! 

Nå er det en stund siden sist jeg skrev til dere gitt. Ikke at jeg tror det er noen andre enn Saher (jeg nevnte deg på bloggen så nå er du kjendis) som leser dette. Jeg skal egentlig skrive fremføring akkurat nå men jeg bestemte meg heller for å oppdatere bloggen. Siden sist har jeg egentlig ikke gjort så alt for mye å skryte av. Livet har gått litt opp og ned men jeg prøver å beholde roen og balansen så mye som mulig. I går stormet det ganske mye inni meg så da tok jeg meg en tur ut i Winchester og forvillet meg opp på en bakketopp hvor England tok pusten fra meg. 

 Etterpå gikk jeg hjem, spiste to poser med popcorn, masse is og så filmer på netflix. 

How sad am I?

Nå skal jeg fortsette å skrive på Othello presentasjonen min. Hvis jeg blir noe lunde ferdig med den i dag så blir jeg kjempe stolt av meg selv og får derfor lov å feire med en pils i kveld! 

Sjohoo! 

Vi preikast! 

You light a fire inside my heart

Hei! Nå begynner det å bli en stund siden jeg sist jeg skrev, og det er med god grunn altså! 

Jeg hadde Manuel på besøk i helgen og det var helt nydelig. Jeg viste han rundt i Winchester og vi dro på konsert og så James Vincent McMorrow I London. Det var helt fantastisk! Jeg kan ikke tro at jeg har sett han live og at jeg fikk gjøre det samme med Manuel. Den fyren der er fantastisk altså. 

 Her er Manuel og jeg på "the overground" i London! Manuel var i ekstase ettersom at han aldri hadde vært i den engelske hovedstaden før. 

Jeg spurte hva han ville se siden jeg hadde allerede vært i London 4 ganger før og sett mye av det typiske allerede. Valget stod mellom slottet og "black books" bokhandleren. Det ble selvsagt black books. Det var utrolig rart å se stedet hvor ynglingsserien min har sitt utgangspunkt. Nå føler jeg meg enda litt kulere enn før. 

Denne uken har jeg slitt med angst og har derfor ikke vært særlig aktiv på skolefronten men jeg har fine mennesker rundt meg som tar vare på meg og drar meg med på ting når jeg helst vil sitte inne og mygle alene. Jeg er veldig takknemlig for det. 

og til slutt vil jeg gjerne si: 

Jeg har Beatles mugge nå så jeg er offisielt kulest i verden. Sorry. 

Tiden flyr forbi her i Winchester. Nå har jeg vært her i 18 dager allerede. Selv om jeg bare har vært her i ca 3 uker så føles det som jeg har vært her i en evighet. Jeg føler jeg alltid har bodd her. Skolen har ikke begynt helt ordentlig enda, men jeg merker allerede presset fra alle kanter. Snart skal jeg ha en presentasjon i kritisk analyse av Othello, tiden for å begynne å samle informasjon til essayer nærmer seg med sakte skritt og ett av fagene forvirret meg så mye at jeg kjenner jeg blir helt ør i hodet. Innenfor engelsk literatur har vi flere modeller. Det vil si at dette semesteret har jeg 3 forskjellige fag innenfor det jeg studerer. Den ene er morfologi og syntax. Det er noe av det værste jeg har vært med på. Vi sitter å analyserer adverb, substantiv, pronomen osv.. Jeg var ikke god i dette i norsk timene hjemme og jeg tviler ganske sterkt på at jeg kommer til å være god i det her på engelsk. Men jeg gir ikke opp så lett. Jeg må bare komme meg inn i en ordentlig rutine og lære meg til gode studie vaner. 

Jeg syntes Winchester er kjempe fint. I dag hjalp jeg en kompis å flytte, og vi kjørte rundt i Hampshire og det er bare så nydelig! Selv sett fra motorveien er det ganske fint! Jeg har ikke mange venner her enda, men jeg klarer meg ganske godt og jeg har begynt å kjenne igjen et par av ansiktene som passerer meg på campus. Jeg er sikker på at jeg kan trives. I dag var jeg også på "rounders" trening. Det er en sport som er veldig tilnærmet slåball. Det var som å ha gym på barneskolen. Veldig kjekt! Lurer også på om jeg skal melde meg på friidrett, men det får vi se litt mer på. Jeg vet iallefall at jeg må melde meg på noe for jeg har lagt på meg noe grådig på bare 3 uker! Nå må jeg lese et par dikt og analysere dem! Vi snakkes! 

hva skjer'a?

Hei hei! 

Denne uken har vært en av de lengste i mitt liv. Jeg tuller ikke! Får ikke sove så jeg står opp i 7 tiden og så er man å møter folk til langt på natt og man føler man må gjøre noe hver eneste sekund på dagen. Jeg har møtt mange folk og selv om jeg ikke har funnet så mange mennesker jeg tror jeg kommer til å bli venner med så har jeg det ganske fint. Ting ble mye bedre etter at Gina kom. Hun er bare så fantastisk. Jeg er stor fan. Jeg lurer mye på om jeg skal droppe det å ta tre år men heller bare ta ett og ta med meg studiepoengene jeg da vil få. Har også droppet kreativ skrivning så nå skal jeg bare studere engelsk literatur. Er veldig fornøyd med det. De to fagene var veldig like uansett så jeg tror ikke det blir så store forskjeller. Men nå skal jeg stikke ut en tur! Snakkes! 

De første dagene

Så jeg er kommet hit til Winchester og selv om jeg virket veldig selvsikker da jeg var på vei hit så har de første dagene vært veldig tøffe. Jeg har vært veldig emosjonel og følt at jeg ikke har møtt noen jeg virkelig liker osv.. Det er sikkert helt normalt og noe som skjer med de aller flese men jeg føler mer enn noen sinne at jeg er alene i verden og at jeg faktisk må virkelig stå på for å få venner og at jeg må gi så utrolig mye av meg selv. Jeg savner alle jeg kjenner så ubeskrivelig mye allerede og jeg skulle ønske jeg hadde dem her med meg. Dette er noe jeg ikke er vandt med. Jeg er vandt med å være en person som ofte klarer meg på egen hånd og som ikke tenker to ganger på å dra ut i verden og å oppleve nye ting, men denne sommeren har jeg blitt så mye mer knyttet til det gode og det kjente at det er mye vanskeligere enn det man skulle tro. Jeg håper det blir bedre og at jeg kommer til å møte folk på kurset mitt som jeg virkelig trives med og som jeg kan være gode venner med, men akkurat nå er det ikke så kjekt. Jeg vet man egentlig ikke skal skrive slike ting på internet fordi da virker man enten desperat etter oppmerksomhet eller negativ men jeg vil gi dere den usminkede sannheten og dette er slik det er akkurat nå. For akkurat nå tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å være her i tre hele år. Akkurat nå tror jeg at 1 år er mer enn nok. Men vi får se. Jeg er åpen for muligheter. Det er ikke det. Jeg kjenner bare så fryktelig godt på angsten og jeg skulle ønske den ikke var der men jeg kan ikke benekte sannheten. Den stirrer meg konstant i ansiktet. Den er ond. Nå må jeg sove. I morgen er det mandag og "freshers" begynner for fult så jeg må hvile litt. Vi snakkes!

Så é det på'an igjen

Så sitter jeg her på flyplassen da. Livredd og med bløt mage skal jeg erobre England. Kanskje det er fordi det er så tidlig at hjernen min ikke helt registrerer at jeg er våken, men jeg føler meg forholdsvis rolig her jeg sitter med The Growlers på øret og en kalkun sandwitch med min side. Jeg klarer ikke helt å ta stilling til hva jeg holder på å begi meg ut på. Her skal jeg, Miriam Haugland Soltveit dra fra alt og alle og frese over internasjonale farvann for å prøve å bevise for verden at jeg er noe. Jeg tror ikke det har gått opp for meg før nå at jeg er faktisk veldig modig som tørr dette. Greit nok at det er mange på samme alder som begir seg ut på samme eventyr over hele verden, men det betyr jo ikke at det er mindre skremmende på noen som helst måte. Jeg har som 20 åring bodd i både England og Sveits før. Man kan si at jeg er en person som kaster meg ut i ting uten å tenke over hva jeg gjør, og selv om det ofte er stor sjanse for at det skjærer seg pga min uforsiktighet så bærer det med seg mange eventyr, lekser og andre ting som hjelper en å bygge karakter og å oppdage hvem man er som person og hva man kan klare. Så får vi håpe at de i England syntes jeg er like awesome som det jeg liker å tro jeg er og at de aksepterer meg som en av dem. Det er jo ingenting som er selvsagt her i verden, men jeg tror vi kan trygt si at om de holder seg unna så er det deres tap. Haha. uff. Med den innstillingen holder de seg iallefall på avstand. Nå er det snart tid for boarding. Jeg ser at folk begynner å trippe foran gaten. Så snart braker det løs. Blir sånn: Gatwick -> løpe -> buss -> Heathrow -> løpe -> Finne folk fra Winchester -> Buss -> Winchester -> Tisse i buksen

See you on the other side! iiiiiiiiik!

Hei igjen!

 

Heisann folkens!
Jeg er tilbake! Eller jeg kommer tilbake er vell rett å si. Det er jo nesten to år siden jeg kom hjem fra York nå! To hele år! Tenk på det! Sick man! Men nå har det seg altså sånn at jeg kommer til å smyge meg over igjen til den vakreste øyen på denne jord til høsten. Jeg skal nemlig studere i Winchester i 3 hele år! Det er crazy det! Så da kommer jeg nok til å ha en blogg å skrive om alt det syke som foregår oppe i hodet mitt som student. Så folkens, jeg kommer tilbake med videre informasjon om universitetet og hva jeg skal studere men nå må jeg gå ut en tur å lufte kroppen min!

Hasta la vista baby!

up and down and round and round

Nå har jeg vært hjemme i 4 dager men jeg føler jeg har vært hjemme i en evighet.
Føler faktisk at jeg aldri dro på mange måter. Jeg deler mange historier fra York med venner og familie men disse historiene er så langt borte føler jeg. Det er som om jeg forteller andre menneskers historier og at vennene jeg fikk og tingene jeg tok med meg hjem er bare illusjoner og ikke ekte. Samtidig savner jeg allerede mangen av menneskene jeg ble kjent med og selve England. Mest av alt savner jeg han.
Når jeg prater med han i telefonen klarer jeg ikke helt å forstå at han eksisterer men når jeg legger meg om kvelden på dager hvor jeg ikke har hørt noe fra ham kjenner jeg savne velte opp i meg og det blir vanskelig. Jeg hadde aldri trodd at jeg var en av disse menneskene. Jeg visste ikke at jeg var en av dem som savner og får vondt i hjertet men det gjør jeg altså. Jeg ser ham dog igjen om 12 dager og jeg gleder meg så mye at jeg ikke får sove!
Kjærlighet dere. Hva skal man gjøre med sånt?

Ellers kan jeg meddele at jeg har flyttet til pappa nå (derfor bildet ovenfor) og jeg trives med det. Jeg har ikke hentet alle tingene mine fra mamma enda men det tar jeg litt og litt som det kommer tenkte jeg. Og ellers tror jeg at dette blir ett av mine siste innlegg.
Kan være jeg poster ett og annet når jeg savner England men enn så lenge kan du finne meg på www.explodingpolaroids.blogspot.com

snakkes!

 I dag (det er natt) er min siste dag i York. Tiden har gått så fort. Så Så fort. For en opplevelse dere. For en herlig og helt frysningsgivende opplevelse. Jeg er målløs.

JA DEEEEET

I går farget jeg håret. Det skulle bli ginger. Litt sånn som Ronny Wiltersen...
Det ble ikke det.
Stønn
Ellers har jeg brukt min siste søndag i York til å bare sitte inne og glo i veggen.
Folk er jo opptatt og jeg sov for lenge så jeg har hodepine. Mehmehmeh.
Jeg tror jeg skal lage meg enda en kopp med te og prate litt med tekoppen.
Jeg spiser forresten mye havregrøt for tiden. Vet du hvorfor?
Jo det er fordi jeg er blitt ganske balong i det siste og havregrøt holder meg mett lenge så jeg ikke knasker på all slags drit i mellomtiden (ikke at jeg ikke gjør det i tillegg uansett...)
Så over og ut fra ein gammal stut

det å ta farvell

På onsdag klemte jeg to av disse fine jentene over og sa "see you later". De dro hjem, hver til sitt land og etterlot oss andre her i York. Jeg nektet meg selv i å si "goodbye" fordi jeg vil ikke at det skal være et endelig farvell. Jeg lovet meg selv at på et tidspunkt ville jeg dra å besøke disse fine menneskene for de er absolutt verd å holde kontakten med. Nå er vi 3 utvekslingsstudenter igjen og vi kjenner alle på at det er veldig rart. Det er rart at vi ikke kan ringe de andre og spørre om de vil ta en kaffe i byen eller om de vil komme over å ha en filmkveld. Nå er det heller ikke lenge til vi andre må ta vårt endelige farvell med York og jeg kjenner at selv om jeg lengter hjem så vil jeg ikke dra hjem. Det kommer til å bli så utrolig rart og jeg tror de første ukene kommer til å bli veldig rare også. Jeg er så glad i disse jentene! De har vært støttende og oppmuntrende i alle situasjoner og vi har ledd og kost oss sammen gang etter gang. Disse menneskene på bildet over er den største grunnen til at utvekslingsåret mitt har vært så bra som det har vært. Love you and miss you already!

Torsdagen var enda vanskeligere. Kvart på 6 sto jeg opp slik at jeg kunne ta bussen ti på halv 7 til Manu. Han åpnet døren for meg med et søvnig uttrykk og sammen sov vi i 20 minutter før det var på tide at vi gjorde oss i stand så vi kunne komme oss til togstasjonen. Jeg hadde på forhånd sagt til megselv at jeg ikke hadde lov til å gråte fordi jeg ville ikke gjøre alt verre enn det det allerede var. Men vi satt å så på hverandre fra hver vår side av bordet og jeg så at han slet veldig med å holde tårene tilbake og med ett dro han meg inn i armene sine og hvisket at han ville ta meg med seg. Regnet høljet ned da vi gikk til togstasjonen og det var utrolig kaldt. Vi satt og ventet en liten stund på toget før det var tid for han å hoppe på og forsvinne av gårdet til Sveits. Jeg klarte ikke stå der og vente på at toget skulle gå. Jeg måtte snu og gå med en gang jeg hadde klemt ham og sagt ser deg snart. Det var veldig veldig tungt og jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Jeg gråt og gråt og klarte ikke fullføre min siste dag på skolen en gang. Kom hjem og gråt enda mer. jeg ser han igjen den 24. men det å vite at nå har vi belagt oss ut på en sjanglete vei som er utfordrende og vanskelig er ikke noen lett sak å skulle takle. Men heldigvis er Anne Sofie og Mirjam fremdeles her og de er så gode å ha at jeg klarer ikke være lei meg lenge. Selv om noen ganger ser jeg eller hører jeg noe som minner meg om ham og kjenner at klumpen i halsen vokser