Jeg lever enda selv om det kanskje ikke virker slik i øyeblikket. Jeg har da klart å bli syk IGJEN og denne gangen med kraftige migrener, feber og kvalme. Er på bedringens vei men er fremdeles forferdelig slapp. Så er det jo også selvsagt innmari gøy at skolen ikke tror på deg og heller ikke mennesker rundt deg. Jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn å fortelle sannheten hvilket jeg har gjort.  Så joda.. festlige greier.

Bildet ovenfor er forresten fra Miles Kane konserten jeg og Manu var på. Han hatet det. Jeg elsket det. Så det var jo veldig interessant. Da vi kom hjem var jeg begynt å bli veldig syk og dagen etter våknet jeg opp og klarte ikke å prate eller å åpne øynene mine. Feveren slo hardt inn og stakkars Manuel drev og løp frem og tilbake for å hente kalde kluter, glass med vann og fòr ut i regnværet for å kjøpe diverse medisiner som skulle hjelpe. Herlighet jeg er så utrolig takknemlig for alt han gjør for meg. Han er fantastisk på alle måter. Men nå tror jeg at jeg skal ta Anne Sofie sitt råd og få meg litt frisk luft. Må også til legen for å sjekke noen vonde klumper som har bosatt seg på halsen min. Så vi snakkes neste gang folkens!

Jeg ville bare gjøre det klart for alle sammen at jeg er nå medlem i gettoen og derfor driver jeg og øver meg på sånne ghetto signs sånn at jeg blir akseptert av mine nye medmennesker. cheers mate!
Nei. jeg har ikke det. Ro an kraftig ned.

Jeg har ikke blogget ordentlig på en stund og jeg gidder ikke ta innpå bilder fordi det nye designet på bloggen er helt bananisert. Så jeg tenkte jeg kunne lage ett lite oppsummerings innlegg.

Oppsummering av ukas viktigste saker
- Influensa spennende og en oppmuntring i hverdagen
 (egentlig ikke for jeg lå strak ut hos Manu og visste ikke forskjell på øst og vest)
- Gikk ikke på skolen før på fredagen (men var grisetrøtt da jeg kom hjem i halv 3 tiden.)
- Ble overbevist av Manu at det var en god idè å bli med han på konsert på fredag (og det var det også!)
- Pleide stakkars gubben som ble syk natt til lørdag (pleiing som egentlig bare gikk ut på å sove til 4)
- Spiste middag på Rizzo med noen av jentene. (som alltid fylt med humor og meget god mat)
- Spradet rundt i byen hele sødagen  for å finne kjole til kveldens event (fant lekkerbisk på topshop)
- Søndag kveld gikk man på date med sveitseren og spiste blant annet på argentinsk resturant (me gusta)
- Man så også norske "Headhunters" og sveitseren var meget imponert og syntes at norske kvinner var OK.
- Mandag som er i dag gikk jeg på skolen og kjøpte masse usunne ting til lunch.(man prøver å overleve)

Der har dere det folkens. Nå skal jeg ta meg enda en times uforskjent hvil og så skal jeg skrive essay.
shubedidada! 

Ligger i sengen så lang jeg er og prøver å samle krefter og motivasjon til å lese meg opp til prøven jeg har i morgen. Så langt har det ikke virket. Hele kroppen stritter i mot og det klør helt ned i bena bare tanken om å åpne boken på skikkelig vis prøver å lure seg innpå. Mest av alt vil jeg bare ta bussen tilbake til Gillygate og bli i armene hans i to dager til. Jeg kjenner seperasjonsangsten allerede. Jeg vet at det er 47 dager til han reiser men det er ikke nok. Jeg trenger mer. Jeg trenger en evighet med ham. Og så er det usikkerheten. Hva skjer så? Går det bra? Hvem vet? ahh. Kroppen er så slapp i dag. Den har ikke lyst til noen ting. Ligger å kikker håpefult på mobil telefonen og rister i den som om jeg tror at det kan ha lurt seg inn en melding selv om lyden er på og den ligger under 40 cm fra hodet mitt. Jeg vet  i morgen må jeg på skolen. Hode og sinn roper hvorfor. Blir dårligere med tanken. Vil bare kaste dynen over hode og bli usynelig. Bli visket ut fra alle papirer som tilsier at jeg må tilbake. La meg være! Jeg egner meg ikke til skolegang. Hater det. Vil bare leve og være lykkelig. Vil bare leve med ham akkurat nå. Kjenner på klumpen i halsen. Den vokser seg større og ter seg som om den prøver å kvele meg. Har et meget stort behov for å høre stemmen hans hver dag og å ha kontakt med han hver dag. Kommer opp med unnskyldninger hele tiden bare så jeg kan sende en melding til ham og få et livstegn tilbake. Hjerte mitt jobber over evne. Det hamrer og dunker og sliter seg helt ut. På gulvet står kofferten og ser på meg. "Pakke ut" sier den. "Ikke nå" svarer jeg da. "Når da? Du sier jo det hele tiden.." er argumentet den kommer med. "jeg orker ikke" sutrer jeg. Kofferten sukker og rister oppgitt på håndtaket. Om kofferter da kan gjøre slikt. Jeg tror nok de kan. Så jeg snur meg vekk fra den på mitt røde laken og lar fortvilelsen ta bolig i min kropp mens jeg lurer på hvorfor jeg føler det slik. Hvem vet. Hvem vet?

Er for tiden i Bergen. Jeg har ikke skrevet på bloggen at jeg skulle hjem fordi jeg ville overraske Helene. Det tror jeg at jeg kan si trygt at jeg gjorde også. Jeg landet på Flesland 23:15 på mandag hvor storebror og far stod klar for å ta i mot meg. Var utrolig godt å se dem igjen. Dagen før var det jeg selv som sto og skulle ta i mot. Jeg sto med skjelvende ben og bankende hjerte på York station og ventet på at en sveitser med stor ryggsekk skulle dukke opp mellom togets skyvedører. Da toget endelig kom så jeg en skjeggete skikkelse som vinket i min rettning og jeg løp og kastet meg på ham. Herlighet. Så godt som det var å se han.. Kan ikke beskrive det. Hadde en og en halv dag med han hvor vi bare nøt og endelig være sammen igjen. Noen ganger er det ikke nødvendig å oppdatere hverandre på alt som har skjedd som den andre har gått glipp av, men det er viktigere og bare berøre og føle på den gode stemningen som fyller luften når dere kommer sammen igjen. Han sovnet i armene mine flere ganger og selv om jeg hadde prøvd å holde han våken fordi jeg ville ha mest mulig tid med han før jeg reiste så gjorde det meg ikke noe. Ikke på noen måte. De øyeblikkene er øyeblikk som jeg vil huske på fordi de er så fredfulle og gode uavhengig av hvor enkle de er. Mandag fulgte han meg altså til togstasjonen og etter å ha advart meg mot troll og andre norske farer tok vi farvell og jeg satte meg på toget til Manchester. Deretter fly til Bergen.

Dagene frem til skrivende stund har jeg egentlig bare brukt på å slappe av på sofaen og på å møte venner jeg ikke har sett på lenge. Godt å se dem alle igjen men jeg må innrømme at å høre alle si: ja nå kommer du jo snart hjem for godt.. det gjør vondt. Jeg er ikke klar til å ta farvell med York. Jeg er veldig knyttet til York nå og ser på det som byen min på mange måter nå. Det er tross alt der jeg er å finne for øyeblikket. I morgen (torsdag) skal jeg og pappa ut i byn og ordne sko til bryllupet på lørdag og kanskje også film til det nydelige, gamle kameraet mitt. Jeg har også tenkt å se etter en gave til Manu. Tror han kommer til å bli stor fornøyd med den altså. Eller kanskje ikke. Etterpå drar pappa og jeg får besøk av Malene som skal overnatte. Og dagen etter blir det da tur til Sogn hvor brudeparet står parat og tar oss i mot. Er så utrolig glad på deres vegne! Men nå er det visst kveld. God natt godt folk!

På mandag var vi på museum tur rundt i York.
Hvorfor er jeg ikke helt sikker på men vi tenkte det var på tide å finne ut hva York's museumer hadde å by på. Castle museum var faktisk utrolig interessant. De hadde gjennskapt England's gamle gater inne i museumet og det var nesten som å vandre i gatene. De hadde også som du ser på bildet over gjennskapt det glade 60 tall. Veldig interessant og se hva de hadde fått til.

Beatles prydet store deler av utstillingen på 60 talls siden. Klagde ikke.

Anne Sofie ja. Very nice. Very nice.

Dagen etter tok vi turen til Scarborough i regnværet fordi vi er så indie.
Det var en helt nydelig by og jeg ble helt målløs der jeg sto og så ut over de fine klippene og stendene som preger havnebyen.

Anne Sofie i turist modus.

Scarborough var en utrolig fin tur selv om jeg klagde over regn og vondt i foten mye av tiden. 

Etterpå gikk vi hjem til meg og så the Notebook. Ja, jeg gråt. Jeg gjør alltid det. pfff.. 

Ellers har jeg skypet med dette dyret nesten hele dagen. Han befinner seg fremdeles i Sveits men jeg ser han igjen på søndag. Om jeg gleder meg? Ikke i det hele tatt... (!!!!!!!)

Nå får jeg vell gjøre noe snart. Har sotte inne hele dagen og skypert og lignende.
Får kanskje dra meg selv ut for å gå på kino. hmm. får se.
Snakkes !

en liten oppsummering av januar, februar, mars.

- masse shopping paa ebay
- trasking rundt i tunge vinterklaer
- snoen meldte sin ankomst
- mange gode konserter
- feiring av bursdager
- gubben og jeg fant sammen
- the black keys tok pusten fra meg
- noah and the whale konsert
- mange gode (men kanskje litt for usunde maaltid)
- tralling i parken med gitar
- uventet varmt vaer
- museum
- dreadlocks
- gubben dro fra meg i 3 uker (er fremdeles borte forresten)
- gikk til innkjoep av runde solbriller som er kulere enn andre folk flest
- ipoden min ble matet med nye, friske toner
- Lana Del Rey tok meg med storm og det samme gjorde Fleet Foxes og Firewater
- tunfisk er fortsatt i mitt hjerte
- oppdaget hvor mye jeg faktisk elsker kinder bueno - oppdaget den engelske sjokoladen Galaxy som er noe for seg selv
- uheldige meg fikk infeksjon etter aa ha tatt piercing
- uheldige meg forstuet foten
- uheldige meg ble drete paa av en fugl

Sees.

et lite bildedryss fordi jeg stjal bilder av anne sofie da hun sov!!!!!

Skal skrive på dem senere men nå må jeg hoppe i dusjen og komme meg av sted
sees.

det skal da være så alt for typisk!

Klokken halv 7 dro jeg Anne Sofie med meg inn til byen fra Mirjam og Hennie's hus for å finne det nærmeste sykehus fordi jeg klarte selvsagt å forstue foten i går (ingen bombe der for å si det sånn) så vi satt og ventet i en time på legevakten og en stund på sykehuset også (fordi de ikke kunne gjøre det som trengtes å bli gjort på legevakten tydeligvis. Så der ble jeg da altså rullet rundt i en rullestol og jeg har aldri i mitt liv følt meg mer utilpass og klein. Samtidig så må jeg si at jeg likte å føle meg som kongen på haugen der slavene (sykepleierne) måtte kjøre meg rundt. yeeeeah.
Tok x-ray og fant ut at den ikke var brukket og så nektet de å gi meg krykker! Da ble jeg hissig da!
Det var jo hele grunnen til at jeg gikk på sykehuset i det hele tatt.

Fra nå av skal jeg begynne å lege meg selv! Det kan ikke være så vanskelig. Free drugs though. Så nå skal jeg dope meg ned på medisiner i alle reinbuens farger yeeeeeeh. 

 

 Er ikke så synlig på dette bildet men det er veldig gale. Jeg kan ikke kjenne eller se den knoken som vanligvis er på foten på den venstre foten fordi foten er så hoven. 

Så det var da altså en dag i Miriam's liv.
Jeg ble forresten spurt i dag hvorfor jeg alltid havner på sykehus og det er meg ett godt spørsmål du. Jeg svarte at noen havner i himmelen, andre til helvete mens jeg havner på sykehus. Så det..
Jeg kan også benytte anledningen til å beklage at jeg vekket pappa klokken halv 8 (norsk tid) for å klage over mine smerter. Jeg kan som sakt gjøre det, men jeg gidder ikke fordi han bare lo av meg. Så ingen unnskyldning til deg pappa! Men jeg burde kanskje unnskylde meg til Manuel som jeg vekket klokken 5 om morningen av samme grunn. Jeg trodde jeg burde men da han ringte meg i dag tidlig fant jeg ut at han faktisk hadde tatt telefonen og lagt på bare så jeg brukte penger hver gang jeg ringte han! Maken til frekkhet! Men Anne Sofie fortjener en trynsleiking for å vært helt superduper alle disse gangene jeg har vært på sykehus og dårlig. Tusen takk min danske wiener pølse!

Nå vet jeg ikke hva jeg skal foreta meg men skal nok gjøre det med stil skal du se.
Ses.

I kveld feirer vi Aino Tuomisalo (tunasalad)

I dag sluttet vi tidlig på skolen så jeg og Anne Sofie dro inn til byen hvor jeg kjøpte den meget attraktive kjolen jeg har på meg på bildene over. Solbrillene kom også godt med for jeg har innsett at de andre solbrillene mine ligger hos Manuel og derfor får jeg dem ikke igjen før om 9 dager. *stønn* Så i kveld feirer vi Aino's 18 årsdag med skrik og spetakkel og hun fortjener alt det beste fordi hun er en rabbagast!
Så nå skal jeg sluke fish & chips middagen min og kaste meg på en buss (om den i det hele tatt kommer)
Så håper jeg dere alle nyter den første kvelden av ferien!
aaaaaaaaaaaaaaahhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh feire!

en dreadlock her og en dreadlock der

Kan kanskje ikke se det på dette bildet men det finnes 12 dreadlocks i mitt røde hår for øyeblikket.
Jeg pratet med gubben i dag for første gang på en uke og det var veldig godt å høre stemmen hans.
Ble enige om å bestille billetter til å se Miles Kane(!!!!!!) så det er nå gjort av meg. Gleder meg vilt.
Ellers har jeg spist is & pistasj nøtter og ventet på "the walk in clinic" i en time. Har nå antibiotika så kommer nok til å klare meg skal jeg tro. Var sannelig på tide at jeg kom meg til legen. Jeg ser det alltid som siste utvei. Jeg tror alltid at kroppen min skal klare å lege seg selv. Noe som er en illusjon av mitt eget sinn og intet annet.
Så nå skal jeg se en episode av sex and the city og så hoppe i køyen. Skole i morgen folkens.

helgen så langt

Fredagen gjorde jeg ingen verdens ting. En av grunnene til det er at jeg ikke klarte å bevege meg. Klarte ikke å snu meg i sengen en gang fordi alt gjorde vondt. Har vært så heldig å ha hatt influensa denne uken og hatt alle godsakene som da følger med. Derfor var jeg veldig skeptisk til å gå på Noanh and The Whale konserten som var i går (lørdag) men jeg gikk nå uansett fordi jeg hadde jo tross alt betalt for billetten og alt ting. Sangeren og fiolinisten er forresten to stk mannekjøtt. Herlighet for noen vidunderlige beist. 

Aino og jeg ventet i spenning på at han skulle helt ut av det blå ta av på fiolinen og ta seg et lite Alexander Rybak nummer. Men det skjedde desverre ikke. 

Her er da tre av bananene som var å finne blant publikum. Hennie og Kristina fikk desverre ikke plass på bildet. Og når man snakker om publikum.. bak oss sto en stor gruppe mildt sakt fjortiser uten respekt for verken folk rundt dem eller bandet. Sto med ryggen til scenen og pratet gjennom hele konserten. Både Hennie og Anne Sofie bemerket deres frekkhet men bananer som de var lot ikke til å la seg påvirke av denslag og bare fortsatte. Ærlig talt.. Jeg betalte ikk 20 pund for å høre på deres skravlerier og jeg syns det er direkte frekt mot bandet og drive på slik. Om man vil gå å prate så finn dere en kafé eller en utedo!! ikke stå bak meg på konsert og prat så høyt at jeg ikke hører bandet synge!! 

Da jeg kom hjem fikk jeg ikke ideen om en rumpetaske ut av hodet så jeg tok like godt å kjøpte denne på ebay. Var ikke for dyr og se på den da! Den er jo fortryllende i all sin prakt! Meget fornøyd om jeg så skal si det selv! Mye mer praktisk enn disse idiotiske veskene som man går å bærer rundt på!

Ellers savner jeg gubben veldig mye. Han har for eksempel fylt drømmene mine hver dag denne uken. Merkelige greier. Men nå har en av de 3 ukene gått allerede og han er tilbake hos meg om akkurat 14 dager. Gleder meg mildt sakt. Bare synd jeg reiser dagen etter. Det er nok bare livet som er slik mine kjære små stalkere. Nå skal jeg se å få på meg noen klær og komme meg ut her i fra. Snakkes!

after dark comes the dawn

Møtte disse to nerdene på Starbucks hinleden dag hvor de satt og nerdet seg med matteoppgaver og grafer som rett og slett gav meg øyeverk. 
En av disse mange dagene dro Anne Sofie og jeg på eventyr for å finne nye ukjente plasser. 

Vi lette lenge etter kirkegårder men det viser seg at engelskmenn ikke gravlegger folk. 

Gudene må vite hva de gjør med folk.
Her i England er det da våren kommet for fult og påskeliljer og dongerijakker fyller gatene.
Så kom mandags morgen. Jeg fikk telefonsamtalen jeg hadde fryktet siden dagen før. Min kjære, søte, snille farmor hadde gått bort. Jeg kjenner få mennesker som var så livlig, lattermild og glad i mennesker. Hun var virkelig et familiemenneske og var engasjert i så mangt. Jeg kommer alltid til å huske det vennlige smilet og de gode klemmene jeg fikk gleden av føle på. Etter telefonsamtalen lå jeg meg tett inntil Manuel som hold meg i de sterke armene sine og ikke gav slipp på meg. Han visste hva det hjalt. En time senere vandret vi hånd i hånd til togstasjonen hvor toget skulle ta ham bort fra meg i 3 uker. Det var en veldig vanskelig dag og selv om jeg gikk på skolen så klarte jeg ikke å bli og jeg gikk de 45 lange minuttene det tar hjem og satte meg i sengen og der ble jeg til neste dag. 
Dette er meg dagen etter. Anne Sofie dro meg ut i solen og vi nøt en velfortjent iskrem.
Jeg er så utrolig takknemlig for alt hun har gjort for meg i det siste. Hun er en virkelig god venn som alltid viser at hun er der og stiller opp. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart å gå gjennom sorgen uten henne. 
Tenkte jeg skulle avslutte med dette nydelige bildet. Dere forstår vel hvorfor jeg ikke kan leve uten denne skjønnheten. haha! Det var tull. neida! Men ellers har jeg gjort for mye nett shopping og er nå også blitt kraftig syk så det er jo alltid hyggelig!