up and down and round and round

Nå har jeg vært hjemme i 4 dager men jeg føler jeg har vært hjemme i en evighet.
Føler faktisk at jeg aldri dro på mange måter. Jeg deler mange historier fra York med venner og familie men disse historiene er så langt borte føler jeg. Det er som om jeg forteller andre menneskers historier og at vennene jeg fikk og tingene jeg tok med meg hjem er bare illusjoner og ikke ekte. Samtidig savner jeg allerede mangen av menneskene jeg ble kjent med og selve England. Mest av alt savner jeg han.
Når jeg prater med han i telefonen klarer jeg ikke helt å forstå at han eksisterer men når jeg legger meg om kvelden på dager hvor jeg ikke har hørt noe fra ham kjenner jeg savne velte opp i meg og det blir vanskelig. Jeg hadde aldri trodd at jeg var en av disse menneskene. Jeg visste ikke at jeg var en av dem som savner og får vondt i hjertet men det gjør jeg altså. Jeg ser ham dog igjen om 12 dager og jeg gleder meg så mye at jeg ikke får sove!
Kjærlighet dere. Hva skal man gjøre med sånt?

Ellers kan jeg meddele at jeg har flyttet til pappa nå (derfor bildet ovenfor) og jeg trives med det. Jeg har ikke hentet alle tingene mine fra mamma enda men det tar jeg litt og litt som det kommer tenkte jeg. Og ellers tror jeg at dette blir ett av mine siste innlegg.
Kan være jeg poster ett og annet når jeg savner England men enn så lenge kan du finne meg på www.explodingpolaroids.blogspot.com

snakkes!

 I dag (det er natt) er min siste dag i York. Tiden har gått så fort. Så Så fort. For en opplevelse dere. For en herlig og helt frysningsgivende opplevelse. Jeg er målløs.

JA DEEEEET

I går farget jeg håret. Det skulle bli ginger. Litt sånn som Ronny Wiltersen...
Det ble ikke det.
Stønn
Ellers har jeg brukt min siste søndag i York til å bare sitte inne og glo i veggen.
Folk er jo opptatt og jeg sov for lenge så jeg har hodepine. Mehmehmeh.
Jeg tror jeg skal lage meg enda en kopp med te og prate litt med tekoppen.
Jeg spiser forresten mye havregrøt for tiden. Vet du hvorfor?
Jo det er fordi jeg er blitt ganske balong i det siste og havregrøt holder meg mett lenge så jeg ikke knasker på all slags drit i mellomtiden (ikke at jeg ikke gjør det i tillegg uansett...)
Så over og ut fra ein gammal stut

det å ta farvell

På onsdag klemte jeg to av disse fine jentene over og sa "see you later". De dro hjem, hver til sitt land og etterlot oss andre her i York. Jeg nektet meg selv i å si "goodbye" fordi jeg vil ikke at det skal være et endelig farvell. Jeg lovet meg selv at på et tidspunkt ville jeg dra å besøke disse fine menneskene for de er absolutt verd å holde kontakten med. Nå er vi 3 utvekslingsstudenter igjen og vi kjenner alle på at det er veldig rart. Det er rart at vi ikke kan ringe de andre og spørre om de vil ta en kaffe i byen eller om de vil komme over å ha en filmkveld. Nå er det heller ikke lenge til vi andre må ta vårt endelige farvell med York og jeg kjenner at selv om jeg lengter hjem så vil jeg ikke dra hjem. Det kommer til å bli så utrolig rart og jeg tror de første ukene kommer til å bli veldig rare også. Jeg er så glad i disse jentene! De har vært støttende og oppmuntrende i alle situasjoner og vi har ledd og kost oss sammen gang etter gang. Disse menneskene på bildet over er den største grunnen til at utvekslingsåret mitt har vært så bra som det har vært. Love you and miss you already!

Torsdagen var enda vanskeligere. Kvart på 6 sto jeg opp slik at jeg kunne ta bussen ti på halv 7 til Manu. Han åpnet døren for meg med et søvnig uttrykk og sammen sov vi i 20 minutter før det var på tide at vi gjorde oss i stand så vi kunne komme oss til togstasjonen. Jeg hadde på forhånd sagt til megselv at jeg ikke hadde lov til å gråte fordi jeg ville ikke gjøre alt verre enn det det allerede var. Men vi satt å så på hverandre fra hver vår side av bordet og jeg så at han slet veldig med å holde tårene tilbake og med ett dro han meg inn i armene sine og hvisket at han ville ta meg med seg. Regnet høljet ned da vi gikk til togstasjonen og det var utrolig kaldt. Vi satt og ventet en liten stund på toget før det var tid for han å hoppe på og forsvinne av gårdet til Sveits. Jeg klarte ikke stå der og vente på at toget skulle gå. Jeg måtte snu og gå med en gang jeg hadde klemt ham og sagt ser deg snart. Det var veldig veldig tungt og jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Jeg gråt og gråt og klarte ikke fullføre min siste dag på skolen en gang. Kom hjem og gråt enda mer. jeg ser han igjen den 24. men det å vite at nå har vi belagt oss ut på en sjanglete vei som er utfordrende og vanskelig er ikke noen lett sak å skulle takle. Men heldigvis er Anne Sofie og Mirjam fremdeles her og de er så gode å ha at jeg klarer ikke være lei meg lenge. Selv om noen ganger ser jeg eller hører jeg noe som minner meg om ham og kjenner at klumpen i halsen vokser

Hvor det er en ende er det som oftest en ny begynnelse

Sitter paa skolen jeg naa og skriver. Nest siste dagen min her. Kan ikke vente til jeg i morgen klokken halv fire endelig kan se lyset og rope: FREEEDOM! litt saann som Mel Gibson i Braveheart. Ahh. Ja.
Men saa tenker jeg ogsaa paa hvordan morgendagen kommer til aa forandre alt. I morgen paa denne tiden er det offisielt. Jeg er i et avstandsforhold helt plutselig. Vi bor mange tusen kilometer fra hverandre og ser hverandre kanskje hver 3 maaned. Jeg skal ikke lyve. Det er tungt aa tenke paa, men paa en annen side saa tror jeg at naar det kommer et stykke saa er kjaerligheten viktig aa ta vare paa selv om det kanskje gjoer vondt. Jeg vil noedig vaere klissete mine kjaere lesere men jeg maa si at jeg elsker han saa hoeyt at jeg ikke helt klarer aa forstaa hvordan kroppen min faar det til. Han spoer meg stadig vekk "Hvorfor smiler du?" og jeg har ikke noe svar paa det. Det er bare noe ved han som faar meg til aa smile uten aa kunne kontrollere det. Men det er jo godt, er det ikke det?

I morgen vil jeg ogsaa plutselig ha venner i forskjellige land. Utrolig gode venner er de ogsaa. De vil vaere fordelt paa Finland, Danmark,Tyskland og England og jeg kan ikke lenger sende dem en melding for aa spoerre om de vil ut i solen og leke. Ting blir bare litt mer komplisert naar det er snakk om avstand men jeg vet jo at vi alle sammen vil se hverandre igjen om ikke saa alt for lenge. Kan nesten ikke tro noe annet. Dessuten skal jeg jo til baade Sveits og Danmark i sommer for aa snylte paa mine herlige venner. Jeg er ikke i tvil om at denne sommeren kommer til aa bli utrolig bra. Festivaler, ukjent mat, sene sommerkvelder, grilling og alle de andre merkverdige tingene som hoerer sommeren til. Naa er det 5 minutter til jeg maa gaa til timen min etterfulgt av en time foer jeg kan ta bussen til Manuel for saa aa suse ned til parken for aa moete gjengen med dustete utvekslingsstudenter. haha! Det blir som de ville sakt i bibelen "det siste maaltid" sammen. Jeg ser for meg mye graating. Ikke fra meg mest sansynligvis for jeg klarer ikke helt aa ta det inn kjenner jeg. Jeg blir nok litt nummen men jeg klarer ikke helt aa forstaa at disse 9 maanedene plutselig skal ta slutt. Det gir ikke mening i mitt hode. Men det er slik det maa bli. Saa er det hjem til Norge en liten stund for aa lade opp til aa se noen av dem igjen. Gleder meg mye!

Naa tror jeg at jeg maa pakke sammen og komme meg til min siste spansk time. Noen sinne! (haaper jeg)

Snakkes
(og neste gang lover jeg at det blir med bilder)

mr. bluesky is living here these days

bbq hver dag, solstråler, hetebølger, fine mennesker, lukten av solkrem på varm hud, sprade hånd i hånd gjennom York's gater, iskrem, barfot i gress, fuglekvitter og reggae musikk. Live dere. Det er godt akkurat nå.

sumartidar

De siste dagene har jeg tilbragt med de beste menneskene i England. Vi har stekt oss i det herlige (men kanskje litt for varme) sommerværet i parken med god mat og drikke, gitar og godt humør. Manu var i dårlig humør så jeg dro han med og det viste seg at han hygget seg ganske kraftig til slutt. Det er bare slik som skjer når folk er i mitt nærvær.... du vet...

Etter en stund fikk jeg en genial idé om at jeg, Anne Sofie og Manu burde ha en bbq på taket til Manu. Det gjorde vi og det ble en stor suksess. Folk som kjente lukten strømte til fra fjernt og nært og prøvde å tigge seg til en burger. De fikk ingenting. hehehe. Gribber..

I dag var jeg ferdig på skolen klokken 11 så da dro jeg til parken med Aino og Clara hvor vi også møtte Anne Sofie og diverse andre mennesker. Vi spiste og koste oss i mange timer før jeg dro til Manu fordi vi hadde planlagt å bowle. Det ble ikke noe av fordi jeg ikke husker hvor bowlinghallen ligger og fordi det rett og slett er for fint vær til å være inne å mygle i en hall som lukter gammel gymsokk. Så vi ente opp med å sitte ute og nyte været i et par timer. Det var utrolig koselig.

Nå ligger jeg i sengen og føler meg som en kokt tomat. Jeg ser nok ut som en også. Spesielt siden jeg har fått tusenvis av små fregner i mitt ansikt. Et par uker nå så har jeg nok til å forme en ganske heftig mustasj. Men senere folkens. Skole i morgen (og white denim konsert!!!)

Ses.

Eg vil te Bergen, vil te Bergen med det samme

Jeg har nå bodd i York i 261 dager. Det er nesten 9 måneder det. Det er 3/4 av et år vil jeg tro.
York er fin. Om York var et kunstverk ville det vært ett av de maleriene folk ville betalt store summer for å kunne stolt henge over peisen. Ja, York er fin. Men York er ikke Bergen, og nå som det er under en måned igjen så lengter jeg noe så fryktelig. Jeg lengter etter de små smauene og de sjanglete bakkene. Etter brostein, trehus i alle slags farger og gater med underlige navn. Jeg lengter etter fjell, etter natur. Jeg lengter til og med etter det grove målet til Bergens innbyggere. Skarre r'ene. Å som jeg savner skarre r. Å ha en kjæreste fra Sveits betyr at en hører sterke r-er dag ut og dag inn, men bergenser r er ulik alle andre r-er. Jeg savner lyden av måkene som irriterer meg grenseløst varme sommernetter når jeg ikke får sove, og jeg savner å gå barfot ut på terrassen og høre ingenting annet enn den hule brusende lyden byen lager når gatene ligger helt tomme.
Jeg kan fortsette i evigheter, men det skal jeg ikke for Bergen er ikke den vakreste byen i verden. Den er mange ting en kan hakke på når det kommer til Bergens utseendet, men for meg er byen noe spesielt. Den er hjemmet mitt. Det er det som gjør den så vakker i mine øyne. Det gjør den helt unik. Det gjør den min. Det gjør at eg vil hem. Hem te Bergen!

Hurra for Norge!

17. mai started med at jeg var meget nedtrykt fordi jeg mindre enn noe annet ønsket å tilbringe dagen i England og å gå på skole. Jeg kom omsiders hjem fra skolen og møtte Anne Sofie. Jeg fortalte henne om hvor viktig 17. mai var for meg og at det derfor var utrolig vanskelig for meg å være her spesielt siden jeg allerede begynner å bli alvorlig klar for å reise hjem nå. Så vi bestemte oss for å gjøre noe med den triste sinnstemningen og vi tok å malte oss i rødt, hvitt og blått og dro så til Sainsburys for å kjøpe brownies.

Senere dro vi på Fulford Arms hvor det var norsk fest og norske flagg hvor enn du snudde deg. Folk klemte og ønsket til lykke med dagen og alle var i strålende humør. Etterpå gikk turen inn til byen igjen hvor vi hørte på fin akustisk musikk før jeg møtte Manuel som svingte meg rundt og gratulerte meg med dagen.
Har aldri vært så interessant før jeg. Folk kom bort og ville vite hvorfor jeg var malt i norske farger og da jeg forklarte dem at det var nasjonal dagen ble de like glade som jeg og sa "Happy Norway Day!" Ja. det var en fin dag selv om det manglet på marsipan kake, pølser og rømmegrøt. Men snart skal jeg hjem! Hurra!Hurra!Hurra!

Visitors from far away

Paa torsdag fikk jeg besoek av to norske bananer og da var det jo min jobb aa guide de rundt og aa ta vare paa de saa de ikke ble bortfoert av yorkshire menn og lignende. Saa fredag morgen dro jeg Manuel opp og vi trasket av sted for aa vise disse to nordmennene hva York hadde aa by paa. Tok dem foerst paa The York Castle Museum. Alltid en hit.

 Manuel fant ut hvor han egentlig hoerer hjemme og bestemte seg for aa bli igjen. 

Senere paa kvelden maatte Manu jobbe saa da tok jeg Anne Sofie med meg og saa dro vi paa argentinsk resturant med far og bror og spiste god god mat. Veldig festlig! Etterpaa ble det live musikk og vi besoekte ogsaa Manuel paa jobb. Noe morsomere har jeg ikke opplevd paa lenge.

 Utrolig fint bilde av kjekkas paa tur. 

Vi bestemte oss for aa gaa opp i kirketaarnet. 267 trappetrinn.
Vi leker ikke liksom...

Bilde fra museumet. Er ikke helt sikker paa hva som skjer paa dette bildet for aa vaere aerlig.

De bestemte seg for aa ta seg en lur i museumets celler.

Og her er da det peneste paret i verden. Spesielt siden jeg er sminkeloes med krusehaar og han ser ut som en skogsmus. mjau.

Vi tok pappa og broder Oivind med paa andre spennende eventyr ogsaa men kameraet streiket saa det har jeg desverre ikke noen bilder paa og uten bilder saa kan dere jo tro at jeg lyver saa... jeg avslutter naa..
Jeg vil legge meg.
God natt!

jada jada ikke mas saa faelt da

 I dag tidlig hastet jeg i vei til skolen men saa ble jeg saa fryktelig daarlig som du kan se paa mitt forferdelige uttrykk paa bildet over saa jeg lagde meg groet og satte meg i sofaen i stedenfor aa gaa paa skolen. Men saa....

plutselig forsvant hele hodet mitt og jeg satt forbauset igjen og lurte paa hvor det hadde blitt av.

Et oeyeblikk var jeg helt sikker paa at katten hadde stukket av med det for selv om jeg ikke kunne se noe pga mitt plutselige hodetap saa syns jeg at jeg hoerte noe slafsing borte i sofakroken.

Plutselig kom hodet til syne igjen og jeg var meget lettet. Naa i etterkant lurer jeg paa om det kanskje hadde vaert best og bare levd uten. Det ser jo ikke saa veldig lovende ut at det gjoer noe saa...
Jeg beklager min grusome blogging i det siste men jeg tar ikke et eneste bilde for tiden og jeg er jo aldri hjemme og er jeg hjemme saa ligger jeg strak ut og sover som en stein. I det siste har jeg da sittet barnevakt for en 26 aarig sveitser (med en pinch dansk i sitt blod), vaert paa meget gode konserter, chillet for lite med min danske poelsevenn!, chillet for mye med sveitserosten, vaert konstant syk, faatt gjennomgaa av ekle laerere og vaert konstant troett og sliten.

Naa skal jeg dra meg ut for aa hente noe paa posten. Jeg maa jo dra rundt halve York for aa faa fatt i den. Det faar da vaere grenser. Jeg blir helt kvalm naar folk er saa ekle. Uansett... jeg stikker. adios amigos

Jeg lever enda selv om det kanskje ikke virker slik i øyeblikket. Jeg har da klart å bli syk IGJEN og denne gangen med kraftige migrener, feber og kvalme. Er på bedringens vei men er fremdeles forferdelig slapp. Så er det jo også selvsagt innmari gøy at skolen ikke tror på deg og heller ikke mennesker rundt deg. Jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn å fortelle sannheten hvilket jeg har gjort.  Så joda.. festlige greier.

Bildet ovenfor er forresten fra Miles Kane konserten jeg og Manu var på. Han hatet det. Jeg elsket det. Så det var jo veldig interessant. Da vi kom hjem var jeg begynt å bli veldig syk og dagen etter våknet jeg opp og klarte ikke å prate eller å åpne øynene mine. Feveren slo hardt inn og stakkars Manuel drev og løp frem og tilbake for å hente kalde kluter, glass med vann og fòr ut i regnværet for å kjøpe diverse medisiner som skulle hjelpe. Herlighet jeg er så utrolig takknemlig for alt han gjør for meg. Han er fantastisk på alle måter. Men nå tror jeg at jeg skal ta Anne Sofie sitt råd og få meg litt frisk luft. Må også til legen for å sjekke noen vonde klumper som har bosatt seg på halsen min. Så vi snakkes neste gang folkens!

Jeg ville bare gjøre det klart for alle sammen at jeg er nå medlem i gettoen og derfor driver jeg og øver meg på sånne ghetto signs sånn at jeg blir akseptert av mine nye medmennesker. cheers mate!
Nei. jeg har ikke det. Ro an kraftig ned.

Jeg har ikke blogget ordentlig på en stund og jeg gidder ikke ta innpå bilder fordi det nye designet på bloggen er helt bananisert. Så jeg tenkte jeg kunne lage ett lite oppsummerings innlegg.

Oppsummering av ukas viktigste saker
- Influensa spennende og en oppmuntring i hverdagen
 (egentlig ikke for jeg lå strak ut hos Manu og visste ikke forskjell på øst og vest)
- Gikk ikke på skolen før på fredagen (men var grisetrøtt da jeg kom hjem i halv 3 tiden.)
- Ble overbevist av Manu at det var en god idè å bli med han på konsert på fredag (og det var det også!)
- Pleide stakkars gubben som ble syk natt til lørdag (pleiing som egentlig bare gikk ut på å sove til 4)
- Spiste middag på Rizzo med noen av jentene. (som alltid fylt med humor og meget god mat)
- Spradet rundt i byen hele sødagen  for å finne kjole til kveldens event (fant lekkerbisk på topshop)
- Søndag kveld gikk man på date med sveitseren og spiste blant annet på argentinsk resturant (me gusta)
- Man så også norske "Headhunters" og sveitseren var meget imponert og syntes at norske kvinner var OK.
- Mandag som er i dag gikk jeg på skolen og kjøpte masse usunne ting til lunch.(man prøver å overleve)

Der har dere det folkens. Nå skal jeg ta meg enda en times uforskjent hvil og så skal jeg skrive essay.
shubedidada! 

Ligger i sengen så lang jeg er og prøver å samle krefter og motivasjon til å lese meg opp til prøven jeg har i morgen. Så langt har det ikke virket. Hele kroppen stritter i mot og det klør helt ned i bena bare tanken om å åpne boken på skikkelig vis prøver å lure seg innpå. Mest av alt vil jeg bare ta bussen tilbake til Gillygate og bli i armene hans i to dager til. Jeg kjenner seperasjonsangsten allerede. Jeg vet at det er 47 dager til han reiser men det er ikke nok. Jeg trenger mer. Jeg trenger en evighet med ham. Og så er det usikkerheten. Hva skjer så? Går det bra? Hvem vet? ahh. Kroppen er så slapp i dag. Den har ikke lyst til noen ting. Ligger å kikker håpefult på mobil telefonen og rister i den som om jeg tror at det kan ha lurt seg inn en melding selv om lyden er på og den ligger under 40 cm fra hodet mitt. Jeg vet  i morgen må jeg på skolen. Hode og sinn roper hvorfor. Blir dårligere med tanken. Vil bare kaste dynen over hode og bli usynelig. Bli visket ut fra alle papirer som tilsier at jeg må tilbake. La meg være! Jeg egner meg ikke til skolegang. Hater det. Vil bare leve og være lykkelig. Vil bare leve med ham akkurat nå. Kjenner på klumpen i halsen. Den vokser seg større og ter seg som om den prøver å kvele meg. Har et meget stort behov for å høre stemmen hans hver dag og å ha kontakt med han hver dag. Kommer opp med unnskyldninger hele tiden bare så jeg kan sende en melding til ham og få et livstegn tilbake. Hjerte mitt jobber over evne. Det hamrer og dunker og sliter seg helt ut. På gulvet står kofferten og ser på meg. "Pakke ut" sier den. "Ikke nå" svarer jeg da. "Når da? Du sier jo det hele tiden.." er argumentet den kommer med. "jeg orker ikke" sutrer jeg. Kofferten sukker og rister oppgitt på håndtaket. Om kofferter da kan gjøre slikt. Jeg tror nok de kan. Så jeg snur meg vekk fra den på mitt røde laken og lar fortvilelsen ta bolig i min kropp mens jeg lurer på hvorfor jeg føler det slik. Hvem vet. Hvem vet?

Er for tiden i Bergen. Jeg har ikke skrevet på bloggen at jeg skulle hjem fordi jeg ville overraske Helene. Det tror jeg at jeg kan si trygt at jeg gjorde også. Jeg landet på Flesland 23:15 på mandag hvor storebror og far stod klar for å ta i mot meg. Var utrolig godt å se dem igjen. Dagen før var det jeg selv som sto og skulle ta i mot. Jeg sto med skjelvende ben og bankende hjerte på York station og ventet på at en sveitser med stor ryggsekk skulle dukke opp mellom togets skyvedører. Da toget endelig kom så jeg en skjeggete skikkelse som vinket i min rettning og jeg løp og kastet meg på ham. Herlighet. Så godt som det var å se han.. Kan ikke beskrive det. Hadde en og en halv dag med han hvor vi bare nøt og endelig være sammen igjen. Noen ganger er det ikke nødvendig å oppdatere hverandre på alt som har skjedd som den andre har gått glipp av, men det er viktigere og bare berøre og føle på den gode stemningen som fyller luften når dere kommer sammen igjen. Han sovnet i armene mine flere ganger og selv om jeg hadde prøvd å holde han våken fordi jeg ville ha mest mulig tid med han før jeg reiste så gjorde det meg ikke noe. Ikke på noen måte. De øyeblikkene er øyeblikk som jeg vil huske på fordi de er så fredfulle og gode uavhengig av hvor enkle de er. Mandag fulgte han meg altså til togstasjonen og etter å ha advart meg mot troll og andre norske farer tok vi farvell og jeg satte meg på toget til Manchester. Deretter fly til Bergen.

Dagene frem til skrivende stund har jeg egentlig bare brukt på å slappe av på sofaen og på å møte venner jeg ikke har sett på lenge. Godt å se dem alle igjen men jeg må innrømme at å høre alle si: ja nå kommer du jo snart hjem for godt.. det gjør vondt. Jeg er ikke klar til å ta farvell med York. Jeg er veldig knyttet til York nå og ser på det som byen min på mange måter nå. Det er tross alt der jeg er å finne for øyeblikket. I morgen (torsdag) skal jeg og pappa ut i byn og ordne sko til bryllupet på lørdag og kanskje også film til det nydelige, gamle kameraet mitt. Jeg har også tenkt å se etter en gave til Manu. Tror han kommer til å bli stor fornøyd med den altså. Eller kanskje ikke. Etterpå drar pappa og jeg får besøk av Malene som skal overnatte. Og dagen etter blir det da tur til Sogn hvor brudeparet står parat og tar oss i mot. Er så utrolig glad på deres vegne! Men nå er det visst kveld. God natt godt folk!