Føler faktisk at jeg aldri dro på mange måter. Jeg deler mange historier fra York med venner og familie men disse historiene er så langt borte føler jeg. Det er som om jeg forteller andre menneskers historier og at vennene jeg fikk og tingene jeg tok med meg hjem er bare illusjoner og ikke ekte. Samtidig savner jeg allerede mangen av menneskene jeg ble kjent med og selve England. Mest av alt savner jeg han.
Når jeg prater med han i telefonen klarer jeg ikke helt å forstå at han eksisterer men når jeg legger meg om kvelden på dager hvor jeg ikke har hørt noe fra ham kjenner jeg savne velte opp i meg og det blir vanskelig. Jeg hadde aldri trodd at jeg var en av disse menneskene. Jeg visste ikke at jeg var en av dem som savner og får vondt i hjertet men det gjør jeg altså. Jeg ser ham dog igjen om 12 dager og jeg gleder meg så mye at jeg ikke får sove!
Kjærlighet dere. Hva skal man gjøre med sånt?
Ellers kan jeg meddele at jeg har flyttet til pappa nå (derfor bildet ovenfor) og jeg trives med det. Jeg har ikke hentet alle tingene mine fra mamma enda men det tar jeg litt og litt som det kommer tenkte jeg. Og ellers tror jeg at dette blir ett av mine siste innlegg.
Kan være jeg poster ett og annet når jeg savner England men enn så lenge kan du finne meg på www.explodingpolaroids.blogspot.com
snakkes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar