En kveld fylt med tanker

I kveld utelater jeg min vanlige overfladiske skrivestil om det er i orden for dere. Jeg er ikke i humør for det, men heller litt oppriktig blogging, og å ta dere med på en liten reise inn i min sinsstemning for øyeblikket. Sannheten er at jeg er trøtt. Jeg ligger i sengen på rommet mitt i York og hører tv-en prate med seg selv i nabo rommet. Jeg tenker på arbeid som sikkert skulle vært begynt på og på ting jeg har lyst til å gjøre, men ikke helt har funnet styrken til.

Jeg er trøtt av umodenhet. Mennesker som møter meg vil nok ta meg for en ganske overfladisk jente som ler for mye og ellers ikke sier så mye. Sannheten er at om de bare visste hva som foregår på innsiden av jenta de ser så ville de ikke sett meg på samme måte. En annen sannhet er at jeg ser folk klarere enn mange andre. Jeg tar meg tid til å analysere dem, jeg iakttar dem og er interessert i å oppdage deres sanne ansikt. Ansiktet som hos så mange ligger skjult under overflaten. Ligger skjult under masken vi alle putter på oss uten å kanskje vite det selv. Jeg ser folk rundt meg. Jeg ser at de tuller og prater om ting de vet ikke anngår dem, og jeg ser at de er usikre. Jeg ser at under maskene deres, skjuler det seg en gutt eller en jente som ikke enda har funnet seg selv og som er redd for å spre vingene for første gang. Deres sanne skikkelse klarer ikke helt å komme til overflaten.

Jeg ser også tankeløse mennesker. Mennesker som uten å tenke snakker nedlatende til andre. Mennesker som putter seg selv over andre bare ved å prate til dem i et bestemt tonefall. Jeg hører lepper som spottende uttaler seg og spøker med andre menneskers følelser. Tankeløse lepper som ler og skjærer grimaser mot andre, som stirrer med triste øyne ned i bakken og later som om de ikke tar det inn over seg. Jeg ser en verden blind for alt det vonde. Blind for alt det som foregår under det overfladiske sløret som dekker livene våre. Det gjør meg trist at så mange lar det passere.Det gjør meg trist at så mange velger å fortsette i de samme gamle mønstrene livene deres er blitt, og ikke sjenker en tanke til deres oppførsel mot andre. Jeg har alltid vært hard mot meg selv Jeg har alltid følt små stikk av skyldfølelse om jeg har kommet i skade for å si noe som kan ha virket sårende på mennesker jeg har konversert med. Mange er ikke opptatt av slike ting. Mange pløyer frem over i verden uten tanke for annet enn sitt eget liv og sine egne drømmer. Det er på tide at vi alle tar et tak i oss selv. At vi tenker på hvordan vi fremstår og hvem vi virkelig vil fremstå som. Jeg for min del er ikke satt sammen som et helt menneske enda. Det er fremdeles biter i pusslespillet mitt jeg ikke har funnet en plass til enda, men jeg vet de vil falle på plass til slutt. Det er bare slik man må tenke. Man kan ha det vondt og hjertet kan briste igjen og igjen, men så lenge man har håp som kompass i livet så vil alt løse seg og gå i riktig rettning til slutt. Det er jeg sikker på.

Jeg forlater dere med disse tankene.
Håper dere kan dele deres tanker om det jeg nettopp har prøvd å formidle.
Nå føler jeg en trang til å falle i tung søvn og ikke våkne før lyden av alarmklokken min slår inn klokken 7.
God natt kjære venner.