det å ta farvell

På onsdag klemte jeg to av disse fine jentene over og sa "see you later". De dro hjem, hver til sitt land og etterlot oss andre her i York. Jeg nektet meg selv i å si "goodbye" fordi jeg vil ikke at det skal være et endelig farvell. Jeg lovet meg selv at på et tidspunkt ville jeg dra å besøke disse fine menneskene for de er absolutt verd å holde kontakten med. Nå er vi 3 utvekslingsstudenter igjen og vi kjenner alle på at det er veldig rart. Det er rart at vi ikke kan ringe de andre og spørre om de vil ta en kaffe i byen eller om de vil komme over å ha en filmkveld. Nå er det heller ikke lenge til vi andre må ta vårt endelige farvell med York og jeg kjenner at selv om jeg lengter hjem så vil jeg ikke dra hjem. Det kommer til å bli så utrolig rart og jeg tror de første ukene kommer til å bli veldig rare også. Jeg er så glad i disse jentene! De har vært støttende og oppmuntrende i alle situasjoner og vi har ledd og kost oss sammen gang etter gang. Disse menneskene på bildet over er den største grunnen til at utvekslingsåret mitt har vært så bra som det har vært. Love you and miss you already!

Torsdagen var enda vanskeligere. Kvart på 6 sto jeg opp slik at jeg kunne ta bussen ti på halv 7 til Manu. Han åpnet døren for meg med et søvnig uttrykk og sammen sov vi i 20 minutter før det var på tide at vi gjorde oss i stand så vi kunne komme oss til togstasjonen. Jeg hadde på forhånd sagt til megselv at jeg ikke hadde lov til å gråte fordi jeg ville ikke gjøre alt verre enn det det allerede var. Men vi satt å så på hverandre fra hver vår side av bordet og jeg så at han slet veldig med å holde tårene tilbake og med ett dro han meg inn i armene sine og hvisket at han ville ta meg med seg. Regnet høljet ned da vi gikk til togstasjonen og det var utrolig kaldt. Vi satt og ventet en liten stund på toget før det var tid for han å hoppe på og forsvinne av gårdet til Sveits. Jeg klarte ikke stå der og vente på at toget skulle gå. Jeg måtte snu og gå med en gang jeg hadde klemt ham og sagt ser deg snart. Det var veldig veldig tungt og jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Jeg gråt og gråt og klarte ikke fullføre min siste dag på skolen en gang. Kom hjem og gråt enda mer. jeg ser han igjen den 24. men det å vite at nå har vi belagt oss ut på en sjanglete vei som er utfordrende og vanskelig er ikke noen lett sak å skulle takle. Men heldigvis er Anne Sofie og Mirjam fremdeles her og de er så gode å ha at jeg klarer ikke være lei meg lenge. Selv om noen ganger ser jeg eller hører jeg noe som minner meg om ham og kjenner at klumpen i halsen vokser