Så é det på'an igjen

Så sitter jeg her på flyplassen da. Livredd og med bløt mage skal jeg erobre England. Kanskje det er fordi det er så tidlig at hjernen min ikke helt registrerer at jeg er våken, men jeg føler meg forholdsvis rolig her jeg sitter med The Growlers på øret og en kalkun sandwitch med min side. Jeg klarer ikke helt å ta stilling til hva jeg holder på å begi meg ut på. Her skal jeg, Miriam Haugland Soltveit dra fra alt og alle og frese over internasjonale farvann for å prøve å bevise for verden at jeg er noe. Jeg tror ikke det har gått opp for meg før nå at jeg er faktisk veldig modig som tørr dette. Greit nok at det er mange på samme alder som begir seg ut på samme eventyr over hele verden, men det betyr jo ikke at det er mindre skremmende på noen som helst måte. Jeg har som 20 åring bodd i både England og Sveits før. Man kan si at jeg er en person som kaster meg ut i ting uten å tenke over hva jeg gjør, og selv om det ofte er stor sjanse for at det skjærer seg pga min uforsiktighet så bærer det med seg mange eventyr, lekser og andre ting som hjelper en å bygge karakter og å oppdage hvem man er som person og hva man kan klare. Så får vi håpe at de i England syntes jeg er like awesome som det jeg liker å tro jeg er og at de aksepterer meg som en av dem. Det er jo ingenting som er selvsagt her i verden, men jeg tror vi kan trygt si at om de holder seg unna så er det deres tap. Haha. uff. Med den innstillingen holder de seg iallefall på avstand. Nå er det snart tid for boarding. Jeg ser at folk begynner å trippe foran gaten. Så snart braker det løs. Blir sånn: Gatwick -> løpe -> buss -> Heathrow -> løpe -> Finne folk fra Winchester -> Buss -> Winchester -> Tisse i buksen

See you on the other side! iiiiiiiiik!