De første dagene

Så jeg er kommet hit til Winchester og selv om jeg virket veldig selvsikker da jeg var på vei hit så har de første dagene vært veldig tøffe. Jeg har vært veldig emosjonel og følt at jeg ikke har møtt noen jeg virkelig liker osv.. Det er sikkert helt normalt og noe som skjer med de aller flese men jeg føler mer enn noen sinne at jeg er alene i verden og at jeg faktisk må virkelig stå på for å få venner og at jeg må gi så utrolig mye av meg selv. Jeg savner alle jeg kjenner så ubeskrivelig mye allerede og jeg skulle ønske jeg hadde dem her med meg. Dette er noe jeg ikke er vandt med. Jeg er vandt med å være en person som ofte klarer meg på egen hånd og som ikke tenker to ganger på å dra ut i verden og å oppleve nye ting, men denne sommeren har jeg blitt så mye mer knyttet til det gode og det kjente at det er mye vanskeligere enn det man skulle tro. Jeg håper det blir bedre og at jeg kommer til å møte folk på kurset mitt som jeg virkelig trives med og som jeg kan være gode venner med, men akkurat nå er det ikke så kjekt. Jeg vet man egentlig ikke skal skrive slike ting på internet fordi da virker man enten desperat etter oppmerksomhet eller negativ men jeg vil gi dere den usminkede sannheten og dette er slik det er akkurat nå. For akkurat nå tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å være her i tre hele år. Akkurat nå tror jeg at 1 år er mer enn nok. Men vi får se. Jeg er åpen for muligheter. Det er ikke det. Jeg kjenner bare så fryktelig godt på angsten og jeg skulle ønske den ikke var der men jeg kan ikke benekte sannheten. Den stirrer meg konstant i ansiktet. Den er ond. Nå må jeg sove. I morgen er det mandag og "freshers" begynner for fult så jeg må hvile litt. Vi snakkes!