I'm not giving up - I'm changing strategy

Nå lurer dere nok noe voldsomt. "Oppdatering allerede? Hun oppdaterte jo for to dager siden!"
Ja. Det er sant det altså. Her kommer grunnen:

Før jeg dro fra Sveits pratet Manuel og jeg mye om hvor forholdet var på vei. Ingen av oss visste når vi ville se hverandre igjen og vi var ikke særlig positive selv om hva vi ønsker mer enn noe annet er å være sammen. Da dagen kom og jeg skulle dra klarte jeg ikke slutte å gråte. Det var som om noe rev meg i stykker fra innsiden. Jeg husker jeg tenkte om igjen og om igjen 

"Hvorfor må jeg ha det så vondt?"
Manuel er helt oppriktig det beste mennesket jeg noen gang har møtt. Selv om jeg er vanskelig og ofte gjør feil jeg siden angrer på så er han alltid der, klar til å gi meg en sjanse til. Det er ikke mange som ville ha tålt så mye som det han har gjort. Han har vist meg ekte kjærlighet når jeg har fortjent det minst av alt. Det var derfor jeg forlot Sveits med tungt hjerte og uten noe ordentlig løfte om at vi skulle se hverandre snart igjen. 

Da jeg ankom England igjen hadde jeg en stor klump i brystet. Det var ingenting jeg så frem til. Jeg er alene i leiligheten for ingen av de andre har kommet tilbake enda, det er surt og kaldt her og jeg har en essay jeg burde skrive men som jeg ikke klarer å begynne på fordi jeg ikke overhodet forstår faget. Jeg gikk til sengs tidlig fordi jeg ikke orket å være våken bare for å kjenne på ensomheten.
Da jeg våknet i dag brast jeg ut i tårer igjen. Jeg klarte ikke å spise eller å stokke tankene. Tanken som hadde surret rundt i hodet mitt dagen før "Hvorfor må jeg ha det så vondt?" kom tilbake og slo meg enda hardere enn før. For hvorfor må jeg ha det så vondt? Det var da Manuel skrev til meg "You are your own lucky smith. You do it for yourself, not anybody else," og med det visste jeg hva jeg må gjøre. Jeg må hjem. Det henger en tung sky over ungdommen som regner bekymringer om at vi må bli noe, få en utdanning, vokse opp, etablere oss osv.. Men jeg vil heller stå under skyen som regner glede, minner og kjærlighet. Hva er vitsen i å ha en god utdanning og tjene godt om du ikke har ro i sjelen? Jeg vil heller være den eldre studenten som har ærfaring i ryggsekken enn den livredde ungdommen som prøver å oppfylle foreldrenes og samfunnets forventninger. Jeg vil leve for meg selv. Ikke noen andre. Hvordan kan jeg vite hva jeg vil hvis jeg ikke utforsker hvem jeg er?

Etter jeg hadde disse tankene gikk jeg rett på kontoret og hentet papirene jeg må skrive under på for å avslutte studiene og å si opp leiekontrakten. Jeg har ikke følt meg så i ett med meg selv på lenge. Det var som om alle brikkene falt på plass. Klumpen i magen ble mindre og følelsen av at jeg gjør det rette ble større. Dette er rett for meg. Derfor ser jeg det ikke som et nederlag men jeg triumferer fordi jeg har endelig tatt kontrol over mitt eget liv. Det er det ikke ofte jeg gjør. 

Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppdatere denne bloggen flere ganger.
Kanskje om jeg returnerer til England på senere tidspunkt. Vi får se. 

Akkurat nå trenger jeg å være omringet av mennesker jeg er glad i, og som er glad i meg.
Jeg må hjem.