Jeg har sikkert sakt det før i en annen post men jeg syns det er så rart hvordan livet kan snus opp ned på få timer. Hvordan man kan gå fra å være nær lykkelig til å synke ned i et hull. Jeg vil ikke at folk skal missforstå meg når jeg skriver dette. Dere trenger ikke å tolke dette på noen måte. La det ligge. Bare les.
Jeg ligger i sengen, regnet pisker hissigt på ruten min og melankolske toner strømmer ut fra høytalerne. Snart sitter jeg i vinduskarmen og teller dråpene på ruten min før jeg returnerer til sengen min mens jeg prøver å holde meg på bena. Jeg har fått stemmen tilbake men at jeg er frisk er langt fra sannheten. Jeg har mye tid for meg selv men skulle ønske jeg ikke hadde det. Alene tid gir meg tid til å tenke. Tankene vandrer i rettninger jeg skulle ønske de ikke tok men de lever sitt eget liv og jeg kan ikke stanse dem. Hva gjorde jeg galt? Hvorfor? Hva om.. og så videre er tanker som ikke gir meg hvile. Jeg borer hode ned i puten og prøver å la tankene om jul og løfter om snø fylle hode mitt. Det tar mye energi å fokusere på dem. Det er lett å merke at hode ikke vil sammerbeide. Ikke i dag. Mobilen vibrerer. Jeg får deja vu. De uønskede tankene returnerer som lyn fra klar himmel og jeg blir overhvelmet. Jeg trykker på åpne melding knappen og en melding som spørr hvor jeg er åpenbarer seg for meg. Jeg svarer sjapt at jeg ligger i sengen, syk og returnerer til min bevegelsesløse tilstand. Tankene om skolearbeid som skal gjøres til i morgen fyller hode mitt.Stresset kommer snikende innpå. En uke igjen til juleferie minner jeg meg selv om. Det hjelper ikke. Alt arbeidet er der enda. Jeg begynner å undre. Jeg lurer på hvordan ting utviklet seg til å bli slik. I løpet av få timer har livet snudd seg helt. Kanskje det bare er denne dagen som er sånn, kanskje vil resten av uken bli slik, men gårsdagen var ikke slik. Gårsdagen rommet latter og ekte smil. Det gjør ikke denne dagen. Jeg snur meg i sengen. Jeg lukker øynene hardt igjen og en tåre finner veien ned på kinnet mitt før den ender sin reise som en våt stripe nedover nakken min. En til følger. Enda en til. Så sovner jeg. For en stund.
Jeg ligger i sengen, regnet pisker hissigt på ruten min og melankolske toner strømmer ut fra høytalerne. Snart sitter jeg i vinduskarmen og teller dråpene på ruten min før jeg returnerer til sengen min mens jeg prøver å holde meg på bena. Jeg har fått stemmen tilbake men at jeg er frisk er langt fra sannheten. Jeg har mye tid for meg selv men skulle ønske jeg ikke hadde det. Alene tid gir meg tid til å tenke. Tankene vandrer i rettninger jeg skulle ønske de ikke tok men de lever sitt eget liv og jeg kan ikke stanse dem. Hva gjorde jeg galt? Hvorfor? Hva om.. og så videre er tanker som ikke gir meg hvile. Jeg borer hode ned i puten og prøver å la tankene om jul og løfter om snø fylle hode mitt. Det tar mye energi å fokusere på dem. Det er lett å merke at hode ikke vil sammerbeide. Ikke i dag. Mobilen vibrerer. Jeg får deja vu. De uønskede tankene returnerer som lyn fra klar himmel og jeg blir overhvelmet. Jeg trykker på åpne melding knappen og en melding som spørr hvor jeg er åpenbarer seg for meg. Jeg svarer sjapt at jeg ligger i sengen, syk og returnerer til min bevegelsesløse tilstand. Tankene om skolearbeid som skal gjøres til i morgen fyller hode mitt.Stresset kommer snikende innpå. En uke igjen til juleferie minner jeg meg selv om. Det hjelper ikke. Alt arbeidet er der enda. Jeg begynner å undre. Jeg lurer på hvordan ting utviklet seg til å bli slik. I løpet av få timer har livet snudd seg helt. Kanskje det bare er denne dagen som er sånn, kanskje vil resten av uken bli slik, men gårsdagen var ikke slik. Gårsdagen rommet latter og ekte smil. Det gjør ikke denne dagen. Jeg snur meg i sengen. Jeg lukker øynene hardt igjen og en tåre finner veien ned på kinnet mitt før den ender sin reise som en våt stripe nedover nakken min. En til følger. Enda en til. Så sovner jeg. For en stund.
jeg skriver det jeg føler for på denne bloggen. Det betyr ikke at dere skal bekymre dere på noen måte. Livet går i berg og dalbaner. Det vet vell de fleste. Derfor ber jeg dere om å ikke lage noe fuzz men bare la dette innlegget få være et kapittel i mitt liv som jeg følte jeg trengte å dele.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar