Tanker fra en seng i Haxby

 Nå som jeg har vært syk en stund har jeg fått mye tid til overs til å tenke på diverse, og en av tingene jeg da kom til å tenke på er hvor tilfeldig alt er. Hvor tilfeldig det er hvilken side man våkner opp på, hvilke mennesker som fyller dagen din, hvilke inntrykk og hvilke tanker hode ditt er fylt med i løpet av dagen osv. Jeg kom også til å tenke på hvor tilfeldig mangen av bekjentskapene jeg har her i York er. Ja, noen mennesker er det riktig merkelig at jeg har truffet på så mange ganger. Men samtidig som jeg føler alt er veldig tilfeldig så føler jeg at det er en mening med alt likevell. Jeg føler det er en mening med alle uhellene vi har, alle hellene vi har og alle tilfeldigheter som rammer oss. Jeg tror ulykker er til for å la oss lære og lykker er til for å belønne oss og kanskje lære oss noe de også. Det er ikke godt å si, og det er vanskelig å svare når folk spørr hvordan man kan tro at det er en mening med at små barn blir myrdet osv, men det vil jeg helst slippe å ha en formening om. Noen mennesker må alltid spekulere og pønske ut spørsmål det ikke skal være mulig å svare på. Hvorfor gjør de dette? Man tar gleden ut av de små mysterier i livet. Jeg er en av dem som foretrekker og ikke vite absolutt alt. Om mennesker visste absolutt alt, ja da tror jeg det ville vært ganske kjedelig og utålelig å leve på denne jord. Alle ville være bedrevitende og overlegne. Det ville ikke vært noe særlig gøy. Jeg syns ærlig talt ting er vakrere når de er mystiske og man ikke vet hvorfor eller hvordan de fungerer. Men for å komme tilbake til alt dette med tilfeldigheter.. bare tenk på en hendelse i livet ditt og tenk på hvordan den ledet veien for en annen og så en annen og så en annen. Kanskje det var en person du tilfeldigvis møtte på gaten. Tenk om du hadde gått litt raskere eller tatt en snarvei eller omvei og du ikke hadde møtt den personen. Da kan det hende situasjonen du er i i dag hadde vært en helt annen. Det var ikke noe særlig godt eksempel men det var bare for å gi deg en idé om hva jeg mener. Det er ikke lett å konstantere om livet er tilfeldig eller utilfeldig. Det er også mange mennesker som strever etter å finne en mening med livet. Jeg tror at alle mennesker har forskjellige meninger i livene sine. Jeg tror ikke det kan være meningen at vi alle ble skapt av samme grunn. Vi kan alle bidra på forskjellige måter. Det er det som gjør oss individuelle og spesielle. Det er fint det. Det er fint å vite at du er spesiell på din egen måte. Jeg personlig ser det som en fornærmelse om noen presterer i å kalle meg normal. Hva er normalt egentlig? Er normalt det som er sosialt akseptert i samfunnet? Og hvordan definerer man hva som er sosialt akseptert og det som ikke er det? Det er mer enn nok å fylle ens hode med, men nå skal jeg gå til sengs. Jeg skal på skolen i morgen til en forandring så jeg må få en god natts søvn selv om å sove er det eneste jeg har gjort i det siste. Snakkes!