Ligger i sengen så lang jeg er og prøver å samle krefter og motivasjon til å lese meg opp til prøven jeg har i morgen. Så langt har det ikke virket. Hele kroppen stritter i mot og det klør helt ned i bena bare tanken om å åpne boken på skikkelig vis prøver å lure seg innpå. Mest av alt vil jeg bare ta bussen tilbake til Gillygate og bli i armene hans i to dager til. Jeg kjenner seperasjonsangsten allerede. Jeg vet at det er 47 dager til han reiser men det er ikke nok. Jeg trenger mer. Jeg trenger en evighet med ham. Og så er det usikkerheten. Hva skjer så? Går det bra? Hvem vet? ahh. Kroppen er så slapp i dag. Den har ikke lyst til noen ting. Ligger å kikker håpefult på mobil telefonen og rister i den som om jeg tror at det kan ha lurt seg inn en melding selv om lyden er på og den ligger under 40 cm fra hodet mitt. Jeg vet  i morgen må jeg på skolen. Hode og sinn roper hvorfor. Blir dårligere med tanken. Vil bare kaste dynen over hode og bli usynelig. Bli visket ut fra alle papirer som tilsier at jeg må tilbake. La meg være! Jeg egner meg ikke til skolegang. Hater det. Vil bare leve og være lykkelig. Vil bare leve med ham akkurat nå. Kjenner på klumpen i halsen. Den vokser seg større og ter seg som om den prøver å kvele meg. Har et meget stort behov for å høre stemmen hans hver dag og å ha kontakt med han hver dag. Kommer opp med unnskyldninger hele tiden bare så jeg kan sende en melding til ham og få et livstegn tilbake. Hjerte mitt jobber over evne. Det hamrer og dunker og sliter seg helt ut. På gulvet står kofferten og ser på meg. "Pakke ut" sier den. "Ikke nå" svarer jeg da. "Når da? Du sier jo det hele tiden.." er argumentet den kommer med. "jeg orker ikke" sutrer jeg. Kofferten sukker og rister oppgitt på håndtaket. Om kofferter da kan gjøre slikt. Jeg tror nok de kan. Så jeg snur meg vekk fra den på mitt røde laken og lar fortvilelsen ta bolig i min kropp mens jeg lurer på hvorfor jeg føler det slik. Hvem vet. Hvem vet?